[Dixie Diner]

Du spør godt og jeg har ofte tenke på det samme. Det er ikke lett å svare på. Jeg er tynn nå, men har vært sykelig overvektig i mange år før dette (har gått fra BMI på 44 til BMI på 20 på de siste 3,5 årene). Før overvekten var jeg slank. Jeg begynte å misbruke mat, slik som alkoholikere misbruker alkohol eller narkomane bruker narkotika. Jeg spiste ikke fordi jeg var sulten, men fordi jeg døyvet et savn/følelser. Det ble verre etter at pappa døde da jeg var 20 (han ble bare 47 år), da spiste jeg bort sorgen. Mat ble en større og større venn, jeg tydde alltid til mat i stedet for piller eller det å kjenne etter på følelsene. Mat "reddet" meg fra alle typer negative situasjoner, men gjorde selvsagt problemet bare større uten at jeg så det.
Selvsagt lyser varsellampene, det gjør de ganske ofte når man blir større og større. Men man klarer ikke å ta tak i det. Man klarer det kanskje en stund, men så blir man dratt inn i suget igjen, slik som en alkoholiker begynner å drikke igjen etter å ha holdt seg unna en stund. Det som på noen måter er enda verre med mat enn med alkohol og narkotika er jo at man MÅ ha mat. Narkotika og alkohol kan man holde seg helt unna, mat må man ha. Jeg sier ikke at overspising er verre enn alkoholisme og narkotika altså, bare poengterer at det kan være et rent helvete å komme seg utav ved egen hjelp. Mange trenger hjelp utenfra, men som sterkt overvektig er man dømt nedenom og hjem av samfunnet, også av helsevesenet, og man er ofte for skamfull til å søke om hjelp. Ikke får man ofte andre råd enn "spis mindre og tren mer" heller, så det er ofte dødfødt å få hjelp fra noen.