Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det med anonymisering og avstanden til utgivelsen er et interessant eksempel på at vi ikke lenger kan tro at det vi holder på med i Norge bare angår vår egen andedam. Det gjelder i grunnen det meste av det vi skriver og gjør i media og forskning, og det kan få mange av oss til å være mer varsomme. Jeg synes prosjektet er uetisk fordi hun ikke har sikret seg et skikkelig informert samtykke fra alle som deltar som informanter, og problematisk å lese fordi hun usynliggjør seg selv som forteller i boka, hun viser ikke frem seg selv som intervjuer og deltaker i sosiale samhandlinger og gir da ikke leseren anledning til å vurdere hva hennes tilstedeværelse kan ha hatt å si for de hendelsene hun beskriver. (På den måten er den jo også annerledes enn Knausgård-bøkene som jo er selvrefleksive i stort monn, om ikke annet...)

Dette har jeg ikke tenkt over i det hele tatt. Det er jo rett og slett veldig viktig.

Sånn ellers tok jeg bokhandleren for å være en bok skrevet av en dame som var kulturfremmed og med litt liten egen livserfaring, så jeg endte med å ta den med en stor klype salt.