[rine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er bare halvveis i bok en, men jeg oppfatter den boken i alle fall som en slags lettelse over å fortelle om livet sitt. (Hvis du virkelig lurer er det vel bare å vente på bok 6, hvor han hvisnok skal skrive om prosessen og hvordan det oppleves å gi ut bokserien.)

Det som er fasinerende med dette prosjektet er at det blir en form for hode og hale argumentasjon. Det er vanskelig å uttale seg om bøker man ikke har lest, samtidig er det vanskelig å lese dem hvis man mener at dette er et forkastelig prosjekt. (Hadde også vært interessant å høre hva folk mente om Knausgård i forhold til "Bohandleren i Kabul", som jo er mye av samme tematikken i forhold til å utlevere andre mennesker.)

Enig i dette.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Knausgård har ikke noe av dette. Han er bare en kjiping som utleverer andres svakheter og fremhever sin egen fortreffelighet.

Her kommer det tydelig fram at du ikke har lest så mye av bøkene. Den som får gjennomgå mest i Knausgårds bøker er han selv, uten tvil. Han legger ikke skjul på dårlige sider (utroskap, juks, tyveri, misunnelse, falskhet) i det hele tatt, og farer langt penere med alle andre enn med seg selv, noe som egentlig bare skulle mangle. Ekskona fikk tilbud om å lese boka, og om å bli anonymisert, hun valgte å ikke gjøre det. Tittelen på bøkene er neppe tilfeldig valgt, og jeg leser de som en historie om kampene i Knausgård liv; Mot den tyranniske faren, som han var redd for lenge etter at han var død (!), og kampen for å bli til noe/få til det han ønsker mest i livet: Å skrive. Jeg synes bøkene er langt mer personlige enn utleverende, og tenker at det er et interessant prosjekt han har satt i gang. Det er jaggu mye annet her i verden som er langt mer pinlig og latterlig som man gladelig setter kunstmerkelappen på.
Og (ikke til SF spesielt) så synes jeg det blir en smule arrogant å avfeie Min kamp som sosialpornografi og søppel uten en gang å ha lest bøkene.
Hva baserer man seg på da? Rykter og oppslag i Se og Hør?