[MokkMokk]

Jeg blåser en lang marsj i om andre syns det er "lov" eller ei.
Da tvillingene var babyer og før vi hadde fått innarbeidet faste sove- og spiserutiner, hadde jeg perioder der jeg var så sliten pga. manglende nattesøvn at jeg satt nærmest apatisk med ungene på ammeputa i fanget mens tårene silte. I tillegg hadde vi jo et hjertesykt barn, og bekymringer for henne gjorde ikke ting noe lettere akkurat. Jeg opplevde jo en veldig aksept for at jeg var sliten da, det skal sies - fordi vi hadde fått tvillinger og tre barn på to år. Selv mener jeg at det ikke er antall unger eller hvor tett disse kommer som betyr noe - alle må da få lov til å synes at småbarntida iblant er slitsom!

Idag går alt så mye bedre, vi har unger som legger seg med glede om kvelden og faste rutiner er på plass for lengst. Likevel har jeg ikke et fnugg av dårlig samvittighet for å innrømme at jeg iblant er sliten når ungene er syke, jeg har hatt krevende dager på jobb og/ eller mannen er bortreist. Jeg er ikke supermenneske med en utømmelig kilde av overskudd og energi.

Disse fjottene som måtte mene at jeg aldri burde hatt barn av den grunn kan kysse seg der de er høyest når de plukker bær.