[Elias]

Vet ikke om jeg har plassert innlegget på riktig kategori, men jeg prøver her.
Det handler om hvor hvordan spesielt gutter/menn er opplært til å snakke om følelser, sorg og krise.

Min datter er sammen med en gutt som kommer fra en stor familie. Hans far har fem brødre, og besteforeldrene lever og sveiser sammen familien. Så det er en stabil og god familie. Spesielt bestemor i familien virker som et samlende punkt for alle.
Men tidlig i sommer døde ene svigerdatteren, altså guttens tante, etter å ha vært hjertesyk et par år. Hun ble bare 45 år gammel, og etterlot seg mann og 4 gutter, som er voksne nå.

Som den sammensveisede familie som de er samlet de seg hjemme hos familien som hadde mistet mor kvelden etter. Min datter var selvfølgelig også med, for på den måten blir alt så mye lettere når man møter dem igjen senere.
På slike minnesamvær skulle man tro at man snakket om den som var død, prøvde å sette ord på sorgen, klemte hverandre og prøvde å gjøre det beste man kunne for å komme igjennom sorgen sammen.

Men sånn ble det ikke. Min datter reagerte veldig på det, for der satt de bare og snakket om løst og fast, nesten som om ingenting hadde skjedd, muligens for å unngå det ubehagelige som ingen klarte å si noe om. Over 20 personer, flesteparten menn og gutter, som ikke klarte å berøre temaet sorg og død.

Men så begynte bestemoren å gråte, tørket sine modige tårer og sa: "Det er så urettferdig alt sammen! Her går jeg som er over 85, og hun ble bare halvparten så gammel. Det var jeg som skulle forlate verden først".
INGEN reiste seg og gikk bort og ga henne en klem, trøstet henne og tørket bort tårene til den gamle kvinnen.
Hennes flotte, store gutter hadde kommet seg bra fram i verden, flinke på alle måter, men ingen av dem hadde lært det som kanskje er det viktigste av alt: Å sette ord på følelsene. Da ingen reiste seg og gikk og trøstet moren, var det et par av svigerdøtrene som gikk bort til henne.

Hvorfor har gutter og menn ofte så vanskelig for å vise følelser?
Jeg sier ikke at alle har det, men mange har ikke lært dette hjemmefra. Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv. Mine foreldre snakket veldig lite om følelser da jeg var liten. Det var noe jeg og min bror aldri fikk lære som små. Mulig det var noe annerledes med søsteren min.
Myten om at alt som betyr noe lærte man som barn, det stemmer ikke for mitt vedkommende. Jeg måtte lære meg å snakke om følelser i voksen alder, kanskje takket være at jeg traff henne som jeg er gift med. Her i huset har vi alltid snakket ut om alt som kommer på, både det som gjør oss glad og det som gjør oss trist.

Heldigvis er det annerledes nå enn det var på 70-tallet. Nå har jeg inntrykk av at foreldre ser hvor viktig dette er, å lære guttene sine å snakke om følelsene, de myke verdier og sette ord på alt som måtte dukke opp. Jeg er i alle fall veldig fokusert på det i oppdragelsen av gutten.
Hvordan er det med dere andre som har gutter?
Hvis man ikke er vant til å snakke om følelser fra man var små er det alltid vanskeligere å takle det som måtte oppstå når man blir voksne.
Er dette noe tema hos dere?

Slikt er kjempeviktig.