[Skilpadda]

For meg, og i min familie, tror jeg ikke det ville føltes naturlig å bruke et minnesamvær til å "snakke seg gjennom sorgen", heller bare til å være sammen. Klart, er det noen som gråter, så trøster man, og hadde noen sagt noe om den avdøde, eller om sin egen sorg, så ville det på ingen måte bli tidd ihjel. Men jeg er vant til nærhet og varme, men lite eksplisitt uttalte følelser, og det synes jeg er både fint og trygt og sånn som jeg vil ha det. Sånt har med familiekultur å gjøre, og en slik kultur skapes jo av dem som er i familien - er familien veldig mannsdominert, har selvsagt det innvirkning på den, men det er jo ikke sånn at alle kvinner foretrekker å snakke åpent og høyt om følelser, mens ingen menn gjør det.

Men selv om det ikke faller seg naturlig for meg å snakke om private følelser i større grupper, så ser jeg jo verdien av å være i stand til å snakke om private følelser overhodet. (Om så bare med seg selv, for å være bevisst på dem) Og en del barn - kanskje særlig gutter, men også en del jenter - trenger å øve mer på det, og læres det av voksne, for å lære seg å kjenne på sine egne følelser og greie å gi uttrykk for dem. Det tror jeg på.