[Bokormen]

Jeg husker godt en varm sommerkveld hvor det kom en telefon om at bestevenninnen min hadde sovnet inn. Endelig hadde hun fått fred fra cellegift, operasjoner og smerter.

Foreldrene hennes var så generøse at de lot meg bli med dem på sykehuset, det var kun dem og den ene søsteren hennes som var med. I den surrealistiske tilstanden sto faktisk søsteren hennes og jeg og diskuterte busstider, hvor trangt det alltid var på bussen, og at det tross alt var godt med sommer og fri.

Hva en utenforstående ville tenkt om oss der og da aner jeg ikke. Men i et nytt og skremmende landskap så griper vi kanskje etter et kjent halmstå, for å greie å stå oppreist.