[Inagh]

Jeg var glad i vinteren helt til vi fikk Lillemann.

Etter Lillemann betyr vinteren ekstra slit med påkledning, det er ikke enkelt å kle på en gutt som er hypoton/spastisk alt etter dagsform - og når det da blir ekstra med tøy som skal på, tar det en liten evighet, og det er veldig tungt for nakke og skuldre.

Rullestolen kjører seg fast i snø, og når vi kommer inn et sted, ligger det dammer av vann etter oss. Jeg bruker minst 5-10 minutter på å komme seg opp bakken til der hvor bilen står - et strekke som normalt sett tar et minutt å gå - fordi bakken er glatt og bratt, og jeg er livredd for å ramle med Lillemann. I tillegg brøytes det dårlig - og seint - så som regel må jeg vasse gjennom flere cm snø bortover gangveien, mens jeg skyver ungen foran meg.

Vi har ikke garasje til bilen, så om ikke min kjære har rukket å sette på varmen i bilen, må den måkes rein for snø og skrapes - etter at jeg først har gravd den ut fra snøhaugen, om traktoren har vært der og måkt veien fri for snø. Har ikke traktoren vært der, får jeg bare håpe jeg kommer meg ut. Kommer jeg meg ut, er det å danse på vinterføre med en rullestolbil som ikke er bygd for vinterveier.

Vinter betyr en evig redsel for at Lillemann skal gå i status når han får epilepsianfall, for om vi trenger ambulanse, kan vi bare glemme å få den ned til huset pga. dårlig brøyting.

Vinteren er et langt mareritt av en årstid når man har en multifunksjonshemmet sønn.