[Muad'Dib]

Jeg har slitt veldig med å føle meg dratt mellom ønsket om å ha jobb og egen inntekt, og ønsket om å ta meg litt ekstra av barna mine.

I et par år jobbet jeg en trafikert motorvei og 45-130 min hjemmefra, og de dagene hvor jeg skulle begynne kl. 8:15 måtte jeg levere eldstesønnen på skolen 15 min. før SFO åpnet. Det var sårt, og det ble enda mer sårt da han ikke hadde SFO mer og måtte låse seg selv ut om morgenen for å gå i skole. Jeg ble til og med kalt Tårnfrid av noen kolleger. Det var ment som spøk, men slog hardt. Enden på visen ble, at jeg (av flere årsaken) rett og slett sa opp jobben min. Det var en fryd å ha god tid til barna, og eldstemann blomstret helt opp. Likevel var jeg klar over at dette ikke kunne vare i flere år. Siden jeg holder på med doktorgraden, har jeg noe å fylle dagene med, så det var ikke det som var problemet. Men husstandsinntekten ble skrapete, og jeg likte ikke å leve av mannens lønn.

Nå har jeg fulltidsstilling igjen, heldigvis på en arbeidsplads kun 15 min. fra der hvor jeg bor. Jeg rekker å levere barna om morgenen, og jeg har overskud til å gjøre lekser med dem om kvelden. Inn imellom er jeg veldig trøtt, men ellers er jeg for tiden fornøyd med Tårnfrid/muffins balansen.