Jeg mener at jeg ikke skal tvinges til å betale for at en annen skal finne en jobb de trives bedre i. Dersom de har eller kan få en jobb de kan ha som de kan forsørge seg på - en relativt normal jobb - så føler jeg at jeg som skattebetaler faktisk ikke har en eneste forpliktelse overfor denne personen. Om man vil ha en kulere jobb så får man ta ansvar for dette selv.

Dersom man er ute av stand til å forsørge seg i noen som helst jobb eller ikke kan få en eneste jobb så mener jeg at det er en glede for meg som skattebetaler å hjelpe til å få en bedre situasjon.

Men som en som selv har vært utbrent, sliten, hatt musearm og senebetennelser som jeg har betalt for privat og trent for å få vekk og generelt ordnet opp selv så mener jeg at det er sånn det burde være. Samfunnet har ansvar for å gjøre folk istand til å forsørge seg - men ikke mer enn det. Kan man jobbe som assistent i barnehage så er man istand til å forsørge seg.