[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Mens på pappas side er det mer "åh, hvem skal ha henne i år da?" *sukk og stønn*
Jeg skal heller dø tidlig enn å bli som farmor, men heldigvis slekter jeg hittil kunn på morssida mi

Uff, tenk å bli et sånt mygletryne som slekta slåss om å få slippe å være sammen med!

Klaging er skummelt, tror jeg. Det er vel sant i at dersom du lager for mange gretne grimaser, så kan du bli sånn. Men samtidig er det også sånn at mange gamle er deprimerte og sliter med psyken.

Disse gamle (damene) som har hatt hele identiteten knyttet opp mot å være flinke husmødre, mødre og det å være til nytte, føler seg triste og unyttige når de ikke lenger trengs, kunnskapen eres er utdatert og de aldri noensinne har hatt sitt eget nettverk, egne venner, sosialt liv som er bare sitt, vært vant til å lese eller på annen måte tilegne seg kunnskap. Da er depresjonen og angsten rett rundt hjørnet.

I tillegg virker det som når de når en viss alder, kommer mye opp som de har skjult bak fasaden sin. Triste ting, som spontanaborter, dødfødsler og annet som de er blitt bedt om å glemme, bagatellisere eller på annen måte håndtere 50-tallsrealistisk. Vonde minner kommer opp i dagen, og det kan være tøft å stri med for damer som har blitt oppdratt til å være glade og oppføre seg skikkelig. (Det kan være tøft for de gamles barn og barnebarn også, å få høre om dette, og ikke alle takler det greit).

Jeg tror damer var akkurat like redde og lei seg i forbindelse med feks spontanaborter på 50-tallet som nå. Men de ble behandlet SÅ dårlig. De fikk beskjed om å glemme det, og det var flaut, vrient osv. Og nå kommer grumset opp til overflaten.