[AprilRyan]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg er veldig interessert (både i temaet og i flisespikking og språkvask), men også rimelig travel. Prøvde å grave frem noe jeg skrev en gang i en NM-diskusjon om "livet etter døden", men det ser ut til å ha blitt kastet under en opprydding der borte, så da får jeg prøve å gjenskape det en dag jeg har litt færre stressynapser gående. Jeg husker i alle fall at jeg siterte Tom Waits' Green Grass ("Stand in the shade of me // Things are now made of me"), som kan tolkes i retning av at atomene i kroppen går over til å bli andre ting etter at man dør. Og at jeg for min del ikke tror på "sjel-atomer" som kan gå opp i en høyere enhet eller bli til nye sjeler etter at man dør, men at det jo er en fin tanke, og noe man på sett og vis hverken kan "bevise" eller "motbevise". Og at jeg synes ideen om sjelevandring er ganske fjern for mitt vedkommende, fordi dersom denne sjelen som vandrer videre ikke har noen minner eller noen bevissthet til felles med meg, så er den ikke "meg". Og sånt.

Ja, når en i det hele tatt begynner å stresse med spørsmålet rundt evig liv og liv etter døden så ligger det et premiss til grunn; at kun evig liv kan gi mening, at livet i seg selv ikke kan være meningsfullt og at mening er en fiksert ting en skal nå og finne ut av når en først er død. Da finner en liksom alle svarene. Jeg skjønner meg ikke helt på ikke-troende som stresser med dette dilemmaet. Det bør avvises også kan en heller stille mer interessante spm, som dreier rundt livene våre på jorda. Ulvefars prosesstankegang strider jo mot hele ideen om evig liv. På samme måte som livene våre er en slags prosess blir også søkenen vår etter sannhet nødt til å bli en evig prosess. Det er masse av "åndelig" føde i hardcore filosofi og vitenskap.