1. Say Anything. Romantisk film fra 1989 av Cameron Crowe med John Cusack i hovedrollen. Søt og veldig tids- og genretypisk film med flere ikoniske scener som jeg har sett "sitert" mange steder. ("You're not a guy." "I am." "No. The world is full of guys. Be a man. Don't be a guy.")
2. Avatar. Usannsynlig banal og ikke-subtil (is that even a word?) historie som er brukt til å henge det mest visuelt imponerende jeg har sett på lenge på. Veldig vakkert, og veldig overbevisende effekter, inkludert 3D-effektene, og storyen og dialogen og sånt kan man jo bare velge å ignorere. (Men musikken var fæl.)
3. Sherlock Holmes. Morsom og stilig og med en veldig sjarmerende Robert Downey Jr. Filmen er noe for lang, historien er litt for teit og noe klønete fortalt, actionsekvensene lider av litt overdreven slowmotion-bruk, men joda, flotte kulisser både inne og ute, godt samspill mellom hovedpersonene, og befriende lite sentimental. De kan gjerne lage en oppfølger. Helst uten Guy Ritchie som regissør.
4. The Limits of Control. Som så ofte i filmene til Jim Jarmusch er det en uklar grense mellom meditativt og søvndyssende. Jeg kjedet meg dog ikke, men synes filmen var vakker og nesten forbausende engasjerende, med veldig kul musikkbruk og egentlig bare et antydning til plott. Repeterende replikker fra stadig nye personer fikk dessuten ytterligere forsterket det absurde preget ved at filmen var tekstet på både finsk og svensk (i tillegg til tidvis på engelsk).
5. Where the Wild Things are (Til huttetuenes land). Nydelig, dramatisk og klok film om barndom og ensomhet og hvor vanskelig det noen ganger er med familie, og hvor vondt det er å såre noen, og hvor hjelpeløs man kan føle seg når det gjelder å gjøre ting godt igjen, selv overfor folk man er veldig glad i.
6. Up In the Air. George Clooney gjør det han gjør best - uanstrengt sjarme, og med akkurat litt mer dybde enn man egentlig tror at han har. Fremstår litt som en slags blanding av en tidligere Jason Reitman-film, Thank You for Smoking (som jeg anbefaler) og en tidligere Clooney-film, Michael Clayton (som jeg også anbefaler). Denne er voksnere enn TYfS, og har mindre tragisk gravitas enn MC, og er kanskje mer elegant skrudd sammen enn dem begge.
7. Fantastic Mr. Fox. Igjen Clooney i hovedrollen. Wes Anderson filmatiserer Roald Dahl, og resultatet er helt definitivt en Wes Anderson-film, og ikke en Roald Dahl-film. 
Jeg er veldig glad i Wes Anderson-filmer, så det er helt greit. De er skjeve og varme og underlig såre, og med hovedpersoner som så gjerne vil få til noe storslått, men sjelden har det som skal til. Siden dette på sitt vis jo er en barnefilm (selv om jeg lurer veldig på hva syvåringen egentlig så i den - det må ha vært noe ganske annet enn jeg så!) er den mindre trist og mer morsom, og jeg ble i det hele tatt i veldig godt humør.
8. Shutter Island. Ingen får mer ut av Leonardo DiCaprio enn Martin Scorsese gjør, og her gjør han det igjen. Dramatisk og nervepirrende og tidvis rystende, og ikke noe er tilfeldig - det er en film det er veldig tilfredsstillende å tenke gjennom fra begynnelsen av når man har sett den ferdig, og så skal man ikke lese anmeldelser av den dersom man ikke er helt sikker på at de er spoilerfri. Og så er det så mye bra musikk i den!
9. Das weisse Band (Det hvite båndet). Michael Haneke lager nok en ubehagelig, kompromissløs film, denne gangen på tysk, i svart/hvitt, om en landsby i 1913 som er tynget og fastfrosset av steilt patriarkat, iskald religion og nærmest livegenskap under den lokale baronen. "Also, people are sometimes terrible," som jeg nylig leste på Twitter om noe helt annet. NB! Man bør ikke la seg lure av at undertittelen er "Eine deutsche Kindergeschichte" - en tysk barnehistorie - dette er ikke en slik barnehistorie.
10. Crazy Heart. Jeff Bridges imponerer, Maggie Gyllenhaal er vakker, og det er en fin, godt fortalt liten historie. Litt som en countrylåt fremført av en vokalist i verdensklasse og med et stødig backingband.
11. A Single Man. Vakker og trist, og glimtvis overraskende morsom, tema og handling tatt i betraktning. Colin Firth spiller aldeles strålende en mann som er i ferd med å drukne i stille fortvilelse, men som våkner til live i små, nydelig filmede øyeblikk. Og denne gangen bader han ikke med hvit skjorte. ("I'm English. We enjoy being cold and wet.")
12. Iron Man. Måtte bare repetere litt før jeg går og ser oppfølgeren. 
Den var riktig underholdende denne gangen også; jammen går det an å lage både smart og genreriktig superheltfilm når man bare bruker ordentlige skuespillere og regissører. Tenk det. Og Downey kan sjarmere gråstein. 
(Og så er det ganske gøy å se spennet til Jeff Bridges - det forrige jeg så ham i, var Crazy Heart!)
13. Iron Man 2. Tony Stark, idet filmen åpner, er så uspiselig at det vel er bare Downeys massive sjarm som kan berge ham. Den er imidlertid noe av en superkraft i seg selv. Gwyneth Paltrow har langt mindre å spille på enn i eneren, der hun var så uanstrengt kompetent (hvis hun trodde Stark var vanskelig som sjef, så kan hun bare vente og se hvor umulig han blir når hun er hans sjef!), og potensialet til Scarlett Johansson er vel ikke helt fullt utnyttet heller, men duverden så vakker hun er. Mickey Rourke gjør seg godt, Sam Rockwell er overbevisende ufyselig, Don Cheadle er en fin sidekick, og Samuel L. Jackson er et pluss for alle tegneserier. Ikke fullt så smart og, hm, "edgy" som eneren, men høy popcornfaktor og fremdeles sjarm til overs etter å ha fylt opp minstekravet. ("I knew there was a correlation between you and strawberries!")
14. Lawrence of Arabia. En av de mest storslåtte og episke filmene gjennom tidene, som det var veldig flott å få se i 70 mm på kino. Tre og en halv time, pluss pause, og ikke et kjedelig minutt; historien er langsomt bygget opp, og det er ofte ganske uklart nøyaktig hvor, og når, man er. Men så er det heller ikke den typen krigsfilm som fokuserer på presise detaljer og dokumentarisering, den handler i stedet om en grenseoverskridende personlighet og om hvordan han bøyer virkeligheten rundt seg selv, på godt og vondt. I ettertid husker man kanskje best de fantastiske ørkenscenene og den noe i overkant pompøse musikken, men innimellom er det også en veldig morsom film. ("I say, Lawrence. You are a clown!" - "We can't all be lion tamers.") Og Peter O'Toole er fantastisk.
15. Don't Look Now. På baksiden av DVD-coveret (som man ikke, ikke skal lese først!) står det at dette er en horrorfilm. Det er vel ikke det jeg ville kalt den, men den er både mer ubehagelig og mer forstyrrende enn de fleste skrekkfilmene jeg har sett. Mye av ubehaget er på grunn av klippingen og fotograferingen, som gjennom hele filmen er (åpenbart helt tilsiktet) ukomfortabel og nesten fysisk slitsom, i tillegg til at historien er bygget opp rundt en vond og realistisk tragedie. En ung Donald Sutherland er virkelig god som en overbevisende "ekte" person som prøver å håndtere en personlig tragedie så godt han kan, og Julie Christie er vakker og hjerteskjærende ubalansert. Og Venezia om vinteren er filmet til å se nesten mer illevarslende enn vakker ut.
16. Brick. En vaskeekte film noir, fra 2005; den foregår delvis i high school-miljø, men det eneste som minner om det er at det innimellom er en skolebygning i bildet. Dette er hverken en pastisj eller en crossover med high school-drama - genreriktig noir tvers gjennom, helt uten ironi. Veldig godt laget er den også, med fotografering som er effektiv, selv om den er langt mer dvelende enn kjapp, med intense skuespillere, og med akkurat passe hardkokt dialog til at det ikke bare blir corny. Joseph Gordon-Levitt er kanskje en usannsynlig Bogart-figur, men jammen trasser han seg til å få meg til å tro på ham. "Maybe I'll just sit here and bleed at you."
17. The Ghost Writer. Jeg hadde ikke forventet at en Polanski-thriller skulle få meg til å le fullt så mye, men den var overraskende morsom innimellom. Overbevisende spennende var den også, med Ewan McGregor som long-suffering forlagsfreelancer som sliter med klønete skrevne bokmanus (alltid greit med hovedpersoner man kan identifisere seg med!) som plutselig havner i langt mer dramatiske omstendigheter enn vanlig. Olivia Williams briljerer (som hun gjorde i Dollhouse), og drar filmen minst ett ekstra hakk opp på skalaen, og Pierce Brosnan er god som genuint overfladisk eks-statsminister. Filmen gjør rimelig skamløst bruk av genreelementer, men jeg synes McGregor, ærlig og litt tafatt som han er, er en såpass atypisk thrillerhelt at den ikke faller helt i klisjéfellen. Og så er det alltid veldig stas når Tom Wilkinson dukker opp i en birolle.
18. Inception. Denne hadde vi gledet oss til, og regissør Christopher Nolan leverte, som alltid. DiCaprio er, på sitt beste, blant de dyktigste skuespillerne jeg vet om, og hele teamet rundt ham briljerte i grunnen også her - Ken Watanabe kanskje særlig, og så har jeg veldig sansen for Joseph Gordon-Levitt. Eksepsjonelt godt skrudd sammen thriller med nydelig bruk av effekter, både visuelle og plott-messige, og avansert, men ikke overdrevent komplisert bruk av ulike virkelighetsnivåer. Og alle filmene til Nolan handler vel i noen grad om folk som, på ulike vis, velger å skape og definere virkeligheten selv (og hva det koster dem)? Jeg fikk lyst til å ha en mini-Nolan-festival her hjemme og se alle de tidligere filmene hans om igjen.
19. Tron. Scifi fra 1982 som falt ganske pladask da den ble lansert, men som det er lett å se at har vært veldig innflytelsesrik, særlig når det gjelder datagrafikk og -terminologi. Jeg lot meg vel ikke helt rive med av den litt sjanglende historien, men det er en film det er veldig greit å ha sett, særlig tatt i betraktning oppfølgeren, TRON: Legacy, som er ventet i desember. Og Jeff Bridges er jo stort sett alltid verdt bryet, da.
20. Moon. Denne hadde jeg hørt skremmende mye skryt om på forhånd, men den viste seg å leve opp til det. Flott laget, utrolig godt spilt av Sam Rockwell (som jeg vel har likt i alt jeg har sett ham i), og overbevisende underliggende tematikk om hva et menneske er, og hva et menneske er verdt.
21. Memento. Denne blåste meg nesten ut av kinosetet for snart ti år siden, og selv om det naturligvis er noe helt annet å se den når man kjenner historien - og jeg husket historien veldig godt, merket jeg - så har den jammen holdt seg bra. Spennende om selvbedrag (og annet bedrag), og om hvordan man kan skape sin egen identitet og historie (ofte mot det som burde vært bedre vitende), og ekstra spennende å se hvor stilsikker Christopher Nolan var allerede da, og hvordan han har behandlet beslektet (men ikke kjedelig identisk) tematikk i alle filmene sine. Pearce er overbevisende, Pantoliano er alltid bra, og det er utrolig god utnyttelse av verdens kanskje billigste spesialeffekter - deler av filmen i svart/hvitt, og resten klippet sammen i omvendt kronologisk rekkefølge!
22. Toy Story 3. Eneren er en av de store tegnefilmene fra nyere tid, toeren er en av tidenes beste oppfølgere, og jammen har de klart å gjøre det en tredje gang - leve opp til alle forventningene, og lage en skikkelig god film, altså. Stor moro, med både drama og komikk og flere genuint rørende scener, lite gjenbruk av poenger, og naturlig progresjon i den bakenforliggende historien. Og flere gamle kjenninger i små og store biroller. ("Yes, Sir, Mister Well-Groomed Man!")
23. Batman Begins. Vi har startet en Nolan-gjensynsserie, inspirert av Inception, og det er fremdeles stas. Jeg synes dette er en veldig god "origin story"; Iron Man gjorde naturligvis både playboybiten og hightech-biten mer ekstravagant, og det er vanskelig å se for seg en mer selvhøytidelig superhelt enn Batman, men det er noe tilfredsstillende med all melodramatikken; Bale overbeviser, som han pleier, og det er veldig mange andre gode skuespillere (de fleste, pussig nok(?), britiske eller irske) som alle trekker sin bit av lasset - Michael Caine og Gary Oldman er opplagte å nevne, men det er også morsomt med Cillian Murphy og Ken Watanabe, særlig etter at man nettopp har sett begge i Inception. Og at Liam Neeson gjør seg som jedininja, det visste vi jo fra før.
24. The Dark Knight. Nok et gjensyn med Batman. Mørkere og tettere og mer fokusert; Bale har vokst godt inn i rollen, både Caine, Oldman og Freeman gjør mye ut av rollene som støttespillerne rundt ham, og selv filmen er både flottere og tettere enn den forrige. Men den som virkelig stråler i denne filmen er Heath Ledger som The Joker; det er ikke vanskelig å skjønne at mange tenkte, etter denne filmen, at han var psykisk ustabil på ordentlig og at dette var en viktig årsak til hans altfor tidlige død. Selv holder jeg en knapp på at han rett og slett var en usedvanlig dyktig skuespiller (hadde Brokeback Mountain vært hans siste, så ville nok publikum trodd at han egentlig døde av undertrykket homofili). Jokeren er en genuint forstyrrende figur, ekstra skremmende fordi han ikke har noe annet mål enn kaos, og slike destruktive kaoskrefter er umulige å forutsi, og egentlig også å forsvare seg mot. "I'm not a monster. I'm just ahead of the curve."
25. Death Rides a Horse. Cinemateket har spaghettiwesternmåned, og mannen min påpekte at man kan jo ikke bare se The Good, the Bad and the Ugly og andre ting som er verdens aller beste film, for da har man jo ikke noe å sammenligne med. Denne her var fin å sammenligne med. 
Og temmelig underholdende for sin egen del også. Lee van Cleef (mest kjent som The Bad) er stort sett alltid verdt bryet, og her var han til og med ganske sympatisk. Og det er mange dramatiske close-ups av intense, stålblå blikk og dramatiske flashbacks og hjelpeløse meksikanere og en kompromissløs hevnhistorie og mye skyting og forsøksvis (men ikke alltid vellykket) korthugd dialog. ("Somebody once wrote that revenge is a dish that has to be eaten cold. As hot as you are, you're liable to end with indigestion.")
26. Trolljegeren. Riktig vellykket mockumentary - ikke helt parodi, ikke helt drama, ikke helt komedie, men en fin kombinasjon av alle tre. Flotte spesialeffekter og veldig bra bruk av dem, overbevisende hovedpersoner, morsomme bipersoner og et par hysterisk morsomme cameoer (særlig E-verkssjefen, som jeg fremdeles fniser av). Otto Jespersen, som jo ellers stort sett alltid spiller parodier (enten det er av seg selv eller andre) gjør seg godt som rimelig rett-frem trolljeger; humoren ligger uansett så nær overflaten at han ikke trenger å overdrive, og det gjør han ikke heller. Og filmstudentene virker veldig ekte som akkurat passe smarte/dumme, akkurat passe engasjerte og akkurat passe overdrevent sikre på eget talent. Den er naturligvis litt for lang, men det er jo alle filmer - og akkurat her passer det i grunnen veldig godt inn som en del av genren.
27. Back to the Future. Mannen kjøpte nettopp en nyutgitt 25-års-jubileums-utgave av hele trilogien, og vi så den første her en kveld. Og den har jammen holdt seg bra! Filmen er som en liten tidskapsel, en perfekt gjengivelse av et slags stilisert 1985 - litt som Marty McFly er en slags "1985"-tidskapsel i 1955, som dermed påfører noen få, men sentrale endringer på det reaksjonære miljøet foreldrene hans vokser opp i. Utrolig hva et velplassert svingslag på riktig tidspunkt på high school kan føre til! (Det kunne sikkert flere hatt godt av å vite.)
28. Strange Powers. Dokumentarfilm om Stephin Merritt og Magnetic Fields. Veldig morsomt å få et lite blikk bak kulissene, se en del nyere og eldre konsertklipp, og å høre litt mer fra og om notorisk mutte og vrange Merritt, særlig fra band- og Merritt-manager og samarbeidspartner Claudia Gonson. Vellaget dokumentar, absolutt, men kanskje ikke spesielt interessant for andre enn fans. (Jeg føler meg dog midt i målgruppen, og kommer garantert til å kjøpe DVD-en.)
29. Catfish. Nok en dokumentarfilm på Oslo Filmfestival. Veldig vellaget og dessuten spennende, både fordi jeg ikke ante hva den skulle handle om og fordi den var innom temaer som jeg er opptatt og fascinert av. Og egentlig blir jeg bare enda mer interessert (i stedet for irritert, som tydeligvis mange blir) over spekulasjonene omkring hvor "dokumentarisk" den egentlig er. Hvis den er mer iscenesatt enn den gir inntrykk av, forsterker det egentlig bare tematikken, etter min mening. Anbefales i alle fall sterkt.
30. The Big Lebowski. Denne blir bedre for hver gang jeg ser den, og jeg ler fremdeles høyt gjentatte ganger. Det var en av de første filmene der jeg "oppdaget" Philip Seymour Hoffman, og jeg undrer meg stadig over at ikke andre enn Coen-brødrene har oppdaget for en fantastisk skuespiller John Goodman er. ("Am I wrong? Am I wrong?" "No, Walter, you're not wrong, you're just an asshole!" "Okay then.")