[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg for min del opplever det som ganske håpløst at dersom jeg sier at om man velger den positive retningen så tas jeg til inntekt for positivitetstyranniet - også om jeg har sagt at jeg IKKE er på den linja.

Dessuten Jessica - det er umulig å svare deg sålenge det er du personlig som er eksempelet. Men ok - la oss nå ta den dit og ta deg som eksempel. Det går som regel ikke i de diskusjonene hvor du setter deg selv som eksempel, men her går det.

Det at du har angst når du har kreft er naturlig. Det skulle bare mangle. Det at du kunne blitt frisk om du hadde ledd mer liksom - det er selvsagt noe forbannet sludder.

Men om du ikke hadde valgt å bekjempe angsten din, men bare latt deg synke ned i den og bli på bunnen - hvordan hadde du hatt det nå da? Kan du si at det på noe vis har påvirket ditt liv med en alvorlig sykdom at du har valgt å oppleve og fokusere på det som er bra i livet ditt fremfor å fokusere på det som ikke er bra? Om du hadde skjøvet barna dine til side og latt depresjonen sluke hele deg mens du kun gruet deg til neste behandling - hvordan hadde du hatt det nå da, kontra hvordan du faktisk har det?

Det er lov å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan være positiv og velge å vektlegge de bra tingene som tross alt er der, eller man kan velge å overse dem. De negative tingene lar seg som regel ikke ignorere så de er der uansett. Men det er faktisk et poeng å få med seg det som tross alt er bra også. Om man nå har kreft, en depresjon eller innmari teit mann.

Jeg skal slutte å dra fram meg som eksempel hvis det gjør diskusjonen umulig. Jeg har ikke så mange jeg kan dra fram med den erfaringen jeg sitter med, og jeg ser at jeg ikke er den eneste som drar fram egne erfaringer. Det er jo ofte egne erfaringer som er utgangspunkt for diskusjon for de fleste.

Du sier at man kan velge hvordan man takler å leve med en kronisk sykdom for eksempel. Ja, langt på vei så kan man det, men ikke alltid. Angst kan man til en viss grad jobbe med for å dempe den, men jeg tror at enhver som har opplevd skikkelig angst vet at det ikke er så enkelt. Vi er forskjellig utrustet og det er ikke alle som takler tøffe tak på en "fornuftig" måte. Enhver som har følt litt på dødsangsten kan underskrive på det. Nå er dødsangsten ekstrem, men angst er ikke bare å ta seg sammen.

Det med positivitetstyranniet forstår jeg veldig godt. Det er veldig mange som sier, antakelig i mangel på hva de skal si, at bare tenk positivt så går dette bra Det er godt ment, men kan være slitsomt når man lever med en uhelbredelig sykdom som de rundt ikke vil innse alvorligheten av. Selvfølgelig hjelper det å tenke positivt, men det med positivitetstyranniet kan føles veldig ensomt når det stadig blir dratt fram og man trenger å bli møtt i helt andre følelser når de er der. Det å være syk og prøve å snakke litt om redsel og bekymring for å bli møtt med: "Jammen det går bra. Du ser så frisk ut så det går bra" osv. føles som å stange hodet i veggen gang på gang. Noen ganger så trenger en å kjenne på redselen og usikkerheten. Spørsmålet er hvor lenge man er i de følelsene.

Nå snakket jeg generelt, altså