[Polyanna]

Jeg er for det første en av dem som tenker best om jeg får tid for meg selv. Jeg antar at det også gjelder når jeg sørger.

I tillegg så tror jeg at jeg hadde fylt tiden og tankene med mye rundt "gjestene" om jeg hadde folk der. Mat, praktiske ting, samvær. Ikke for at jeg er så veldig omtenksom og uselvisk, men jeg har en tendens til å ta det nærmeste først. Og det er ofte det praktiske.

Jeg hadde satt pris på hjelp til de praktiske tingene, men ikke samvær for samværets skyld, nei. Det handler litt om hvor tett innpå man slipper folk også. Jeg har ingen som er tilstrekkelig nære til å få meg til å slipper fasaden aldeles, tror jeg. I en sånn krise. (jeg har venner jeg kan grine med, altså, men den helt "rå" meg holder jeg for meg selv).

Trur eg.