[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hadde noe skjedd mannen min (ugh, blir kvalm bare av å skrive det) hadde jeg ville vært alene med barna mine, jeg tror ikke at jeg hadde taklet å ha noen andre der. Ingen er nære nok.

Og hadde jeg mistet min hadde jeg neppe vært i stand til å være alene med barna. Jeg tror jeg hadde satt pris på at noen var der og hjalp meg med alt det praktiske, for jeg hadde nok hatt nok med å trøste unger og forsøke å holde meg på beina selv. Altså, jeg tror ikke jeg hadde hatt behovet for noen å gråte hos, men for noen som sørget for at det ble handlet inn og laget mat, som tok telefoner og tok mot blomstene (husker hvilke mengder vi fikk da far døde). Og ellers gjorde at jeg slapp å forholde meg til praktiske trivialiteter.

Jeg tror folk takler sorg og krise forskjellig, og vil ha ulike behov. Jeg tolker også "ingen skal måtte gå hjem alene" som at de som ønsker å ha noen hos seg skal ha et tilbud. Ikke at alle skal ha ha noen hos seg, samme hva de selv føler for.