[Leandra]

Jeg er akkurat begynt å jobbe litt etter 9 år som hjemmeværende
Først skulle jeg være hjemme i 2 år,så fikk vi ikke bhg plass,når vi omsider fikk plass var jeg gravid igjen.Mannen min er borte halve året,så alt hjemme har falt på meg.Har selv stortrivdes med å være hjemme de første årene,men på slutten følte jeg på en måte at jeg ble gal av å være "bare meg og ungene"Ble mesten litt asosial av å være hjemme,de siste årene kjente jeg ikke andre hjemmeværende heller,så derfor ingen å gå på besøk til.De minste har gått i bhg fra de var 2,så jeg har jo vært alene hjemme.Kjørte rundt fra kjøpesenter til kjøpesenter og shoppet.Kom til et steg der jeg måtte finne meg en jobb for å komme meg ut for å treffe folk,eller bli gal,var rett og slett blitt en sur bitch av å være hjemmme så lenge.Mannen tjente bra,så det var ikke pengene det kom an på.
Nå jobber jeg ca 70 prosent,er vikar og kan styre det litt selv.Passer meg utmerket.Men er kjempeglad for at jeg har hatt muligheten til å være mens ungene var små.Eldstejenten har alltid hatt mamma hjemme når hun kom hjeme fra skolen.Jeg har aldri gått glipp av en dag med ungene mine.For meg er det som betyr noe,har ikke fått barn for å levere dem fra meg før de er 1 år.Føler meg priviligert som har blitt spart for tidsklemme presset.