[Enhjørning]

Jah! Jeg har jo byttet navn, så mens jeg var her oppe i gamlebygda for praksisen min, tenkte jeg å benytte anledningen til å få meg visakort med riktig navn på. Det må jeg jo nødvendigvis gjøre her, siden det er her jeg har konto. I romjula leverte jeg inn papirene og fikk beskjed om at jeg måtte ha nytt bilde også.
"Tar dere det ikke her?" sa jeg.
"Nei, men de gjør jo det på sportsbutikken," var svaret.

Nuvel, jeg måtte følgelig vente til over nyttår, siden jeg var sørgelig blakk etter julens utskeielser.
Endelig - to uker inn i det nye året - fikk jeg penger til overs og tuslet glad i hu til sportsbutikken. Der traff jeg - en vikar.
"Nei, vi har stoppet det midlertidig, vi gjør ikke sånt, hun som vanligvis gjør det jobber jo i avisen for tiden, og det er visst noe med det kameraet og den kortleseren og en minnebrikke og jeg vet ikke ..."
OK.
I get the picture.
Eller, det gjorde jeg jo ikke, i alle fall ikke der.

Nå.
Posten! Posten tar bilder.
"Nei, vi tar bare bilder til våre egne kort."
Sa damen på Posten.
Lensmannskontoret tar bare bilder til pass.
Men pappa da! Pappa har jo både kamera og god printer.
Så jeg dro til pappa, han tok en haug med bilder og lovte å komme innom jobben med dem.
Noe må han ha misforstått, for de bildene jeg fikk var naturligvis for store ...
"Det var så små som jeg fikk dem," sa pappa.

"Disse kan vi ikke bruke!" sa damen i banken. "Men det er vel ingen mulighet for at du er ofte i Karasjok?"
Karasjok. 7 mil herfra. Nei, ikke så mye, gitt.
Min hjelpsomme søster sa at jeg kunne vel ringe hun som vanligvis tok de dømrade bildene og høre om hun kunne knipse meg litt?
God idé! Hun er mor til en av mine beste venninner, så hun ville nok gjøre meg den tjenesten.

Det kunne hun.
Eller: Det ville hun gjerne. Hadde hun bare funnet kortleseren til kameraet hun brukte til det formålet.
Hun dro til og med hjem til seg og lette en hel kveld, men kortleseren var vekk.
Nuvel. Karasjok, da?
Jeg sjekket åpningstidene til den butikken som ble sagt å kunne hjelpe meg, og hurra, åpent til halv fem på torsdager! Da rekker vi å kjøre dit, i alle fall om vi avspaserer en halv time og starter klokka tre!
Jeg og hjelpsom søster dro avgårde i dag. I snefokk og mørke, med Boney M på full guff over Karasjokfjellet. Kom til Karasjok i relativt god tid, klokka var ikke mer enn 16.10 da vi raste inn på "kjøpesenteret" i Karasjok, fant butikken og - ble stående med hakene på skosnutene.

Stengt.
Stengt!?
Men - men ... Men??
På døra står det da visserlig 16.30?
Og klokkene våre viser ... 16.11?
WTF!?
(Bare i Karasjok kommer man unna med å stenge dørene en havtime før tida ... )
Ja ja. Vi drakk kaffe, spiste litt suksessterte, shoppet på Prix Karasjok og freste nedover igjen, med Boney M, men uten bilder ...

For en farse dette har blitt. Jeg kjenner at jeg lengter litt etter å komme ned til sivilisasjonen igjen, der det å få et bilde i størrelse visakort koster meg 70 kroner og noen minutter i en fotoboks!