[Katta]

Men går utviklingen mot at samfunnet ikke ønsker mennesker med funksjonshemminger? Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i den betraktningen. Jeg har hatt endel samtaler med foreldre i vanskelige situasjoner, og det bruker ikke å være fokuset. Men klart, de som alt har bestemt seg ønsker jo ikke slike samtaler heller.

Jeg greier ikke helt å se fosterdiagnostikkdiskusjonen løsrevet fra tidlig-prematur-diskusjonen. For der også er det et vesentlig punkt om man med den behandlingen man gir skaper mange sterkt funksjonshemmede barn. Gjør man i såfall noe godt?

Jeg er enig i at man må diskutere fosterets beskyttelse og egenverdi. Idag er det i prinsippet fri abort til uke 18. Terskelen er selvfølgelig høyere når det er nemd, men man trenger ikke ha noe jeg oppfatter som veldig vektige grunner. Abort av syke fostere kan man få til uke 22, etter dette igangsetter man kun der man ser det ikke er forenelig med liv hos fosteret. Eller der hvor det er fare for mors liv og helse, men da vil man vurdere å forsøke å ta hånd om barnet hvis man har passert uke 23. Og de foreldrene vi snakker med da synes jeg ofte er veldig fokusert på barnet. Det er veldig sjelden man møter foreldrepar som i stor grad er fokusert på sitt eget ønske om et friskt barn, men de er fokusert på om barnet vil få et godt liv og om det vil bli mye lidelse for barnet. Jeg synes ikke det passer helt med bildet av et samfunn som er på vei til å bli så kynisk at vi ikke tar imot barn med funksjonshemminger.