Ja, jeg ser jo at det er to vidt forskjellige ytterpunkter her. Jeg er på linje med Filifjonka (gåsj, jeg har sånn problemer med å la være å skrive det gamle nicket ditt! ) Jeg synes det er helt merkelig å involvere barna i absolutt alt som foregår i ens eget sosiale liv og mener at man også må kunne ha et sosialt liv hjemme i sitt eget hus, og spesielt etter at ungene har lagt seg. Hvordan man ordner seg etterhvert som ungene blir større og man ikke har en ekstrastue de kan sitte i, det er et helt annet problem. Tjorven, du refererer ofte til "den andre tråden". Jeg går ut fra at det er min du mener. Problemet med jentungen vår kommer kanskje best fram når vi har besøk av folk som ikke kjenner henne så godt, som f.eks. mine kolleger eller venninner jeg sjelden møter. De nærmeste vennene våre vet jo hva det går i. Jeg synes de største problemene melder seg når jeg skal ha venninner eller kolleger på middag. Dette skjer ikke så ofte, spesielt ikke kolleger, men det plager meg at jeg til en viss grad lar meg hemme. Mener du i fullt alvor at du lar barna delta på slike sammenkomster også? Mannen min får jo ikke være med engang.
