[C3PO]

Jeg har selv en psykisk utviklingshemmet kusine i Latin-Amerika (hun er i slutten av 40-årene), som har bodd hjemme hele livet og fått ting tilrettelagt, og blitt med på alt det foreldrene gjør. Jeg har forstått det slik at dette ikke er vanlig. Spesielt når foreldrene tilhører sosieteten. Men nå er moren godt opp i 70-årene og har Parkinsons, og selv om stefaren gjør en god innsats, ville jeg ikke tro at han ville klare henne alene når den tid kommer. I landet de bor i, tviler jeg på at det finnes muligheter for å bo i egen leilighet og få et noenlunde normalt liv, så kusinen min har vært heldig. Og hva skjer når moren går bort? Da overtar mye yngre lillesøster, som har en mann med internasjonal karriere. Denne andre kusinen min sier at de nok aldri flytter hjem igjen når de kommer fra et såpass ustabilt land, politisk, så det kan bli en veldig overgang for denne eldre kusinen.

Jeg synes det har vært mange fine innlegg her, og jeg må nok si at jeg alltid har tenkt at hvorfor skulle jeg gi noen liv hvis jeg visste at de ville få et veldig vanskelig og kanskje fysisk vondt liv? Hvor er rettferdigheten mot denne personen? Selvfølgelig kan vi ofte ikke vite hva slags grad av problemer noen vil møte, men noen ganger så vet vi det.

Jeg er nok der med mange at når jeg slet i 3 år med å få førstemann, så tok jeg duotest for å evt. forberede meg på et barn med spesielle behov. Men i senere svangerskap ville jeg sannsynligvis ikke ha fullført svangerskapet om det hadde vært kromosomfeil.

Håper ikke dette ble for rotete, men jeg ville bare komme med noen tanker i en fin debatt.