Sv: Konfirmasjonsgave
Opprinnelig lagt inn av Darth, her.
Om ikke annet så kan det være en øvelse i å være takknemlig for det man får - en dyd jeg syns er sterkt undervurdert.
Jeg har smykkene jeg fikk til konfirmasjonen fortsatt, kunne ikke tenke meg å smelte det om. Hjertet fra tanta mi, hun døde da jeg var 18. Smykket som søstrene mine spleiste på. Armbåndet fra bestevenninna mi. Jeg kan fortsette og fortsette og fortsette - for meg er det verdifulle minner knyttet til disse tingene. Ja, jeg var takknemlig for pengene jeg fikk også, og jeg fikk kjøpt meg ting jeg ønsket meg, men jeg kunne ikke tenke meg å smelte om gaver jeg har fått.
Enig. Jeg reagerer også når en mor står og kjøper bukse til sønnen i desember, og når ekspeditøren spør om det er julegave " åh NEI! han vil ikke ha KLÆR i julegave!" , eller når barn har en mental liste de krysser av på på julaften og åpenlyst sier " æsj, det ønsket ikke jeg meg!".
Det er også viktig for meg å formidle til mine barn, at hvis man ikke er takknemlig for gavene man får, skal man ikke regne med at folk får lyst til å kjøpe gaver til deg heller. Nå er mine barn oppdratt til å se positivt på gaver, og er glade for strømpebukser og andre nyttige ting. Så vi går i grunnen ikke på noen smeller selv om ønskelista ikke følges til punkt og prikke. |