[Røverdatter]

Denne boken traff ikke meg. Jeg liker vanligvis fargerike historier og familiekrøniker ganske godt. Jeg så noen nevnte "Familien Lament" - og det var en bok jeg likte veldig godt.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg syns "Hundehode" er lite troverdig. Ikke i den forstand at boken skal virke sannferdig, men at jeg skal kunne tro på boken og derfor lære noe av den. Jeg har absolutt ingen forkjærlighet for "based on a true story"-sjangeren, så det er ikke troverdig i mål av "virkelighetsnær" jeg mener her. Persongalleriet er interessant nok, men særlig fortelleren - Asger - er lite troverdig. Hvordan kan han bearbeide og gjenfortelle familiens historie med såpass mye objektivitet uten å ha bearbeidet sin egen tragiske historie? Samme med Askild, han holdt nesten boken gjennom, men så ble han plutselig mild og god på slutten?

Jeg har ikke sansen for den utstrakte symbolikkbruken. Historien om de to jentene Flappøre-Niels traff i fleinrus i de nord-norske skoger og som senere ble menneskeliggjort i to reelle kvinner blir for søkt for meg. Det samme med denne Hoggtannskikkelsen. Det er sånt jeg blir litt brydd og flau av å lese, og som ikke treffer meg i det hele tatt. Jeg liker i det store og det hele denne typen symbolikkbruk ganske dårlig.

Når det er sagt så er det mange fine historier i boken. Og boken har et godt driv som gjorde at jeg aldri var i tvil om jeg skulle lese den ut eller ikke. Men jeg ventet altså på at noe skulle treffe meg. Jeg liker best de bøkene som får meg til å sitte igjen med en følese av at jeg har fått et utbytte av å lese boken. At den så å si har hatt en misjon, og betydd noe for meg. Det var ikke tilfelle med denne boken. Antakelig fordi jeg finner den lite troverdig.