[mkj]

Vi er heldige på mange måter, for det skorter ikke på innsatsviljen føler jeg. Men når det er sagt - våre besteforeldre bor hhv en dags flytur unna og bestemoren bor nesten 20 mil unna.

Bestemoren har litt skrantende helse, og vi spør derfor ikke henne om å passe ungene, i hvertfall ikke begge. Hun ville sagt ja, og det ville slite henne helt ut rett og slett, og det ville ikke føles godt for noen. HÅper hun ikke synes det er sårt at vi ikke spør. Jeg tror hun synes det er sårt at hun ikke orker/greier. Men hun er jevnlig på besøk, kjøper mange gaver og følger med på skolearbeid. Så jeg føler hun stiller opp og er interessert, selv om hun ikke makter å avlaste oss nevneverdig.

Min mor stiller opp så mye hun kan, men de bor i et annet land. Men ofte reiser vi dit på ferie, da har vi greit med barnevakt (altså vi reker ikke i 14 dager på fylla, men kan få oss et par kvelder ute uten unger) Og når de er her hjemme så stiller hun opp. Helst med pass av en i gangen, men om vi skal noe så tar hun begge to, stort sett uten noe om og men. Hun hadde god hjelp fra sin svigermor da vi var små, og det er vel det hun betaler tilbake nå. Jeg setter veldig pris på det, og det vet hun. Hun har nok mine barn mer enn min brors, men jeg håper/tror ikke de synes det er urettferdig, da de har veldig god hjelp fra besteforeldre på den andre siden igjen. Uansett der også - de er veldig opptatt av alle sine barnebarn.

Våre unger er litt eldre enn HI sine. Eldstejenta på 7 er det ikke noen problemer å få noen til å 'passe' De sover stadig over hos hverandre uansett. Men lillebror er for liten foreløpig til sånt. Antar at det blir et par år til det blir aktuelt minst, at han skal sove borte.

Men vi planlegger evt weekenturer ut fra når min mor kan passe barna. Hadde vi ikke hatt henne, så tror jeg ikke vi hadde reist bort før ungene hadde blitt større.