[Flubby]

Ettersom foreldrene mine er skilt, og familien til mannen anser eldstejenta mi som et likeverdig barnebarn, har jentene til sammen 4 sett besteforeldre. Foreldrene til mannen bor et stykke unna, men vi er ofte på besøk, de er varme, herlige mennesker som elsker barnebarna sine. Men de er ikke tilgjengelig for å være barnevakt i det daglige.
Eldstejenta har sporadisk kontakt med besteforeldrene på farsiden, og min pappa tror jeg gir beng i sine biologiske barnebarn, og konsentrerer seg om fruens barnebarn. Det svir litt.
Også har vi mine foreldre. Vi bor i samme hus. Yngstejenta er over 2 år, de passer henne ofte (og stort sett på eget initiativ - flere ganger i uka), men å sove over har hun gjort bare en gang. Ikke fordi de ikke vil, eller fordi vi ikke kunne tenkt oss en frihelg, men fordi vesla ikke takler å være borte fra oss noe særlig.
Selv om vi befinner oss i en priviligert situasjon barnevaktmessig sett, med både besteforeldre og 16 år gammel tenåringsdatter i huset, så er vi bevisst på at vesla er vårt ansvar, og at vi er nødt til å få samlivet til å fungere i det daglige under de premissene som er gitt. Det har vært nattevåk og sykdom, vi har vært utslitt og ikke hatt tid til hverandre, men det blir bedre. Man får overskudd til å være kjærester i hverdagen også etterhvert. Det å få barn er nok en av de hardeste belastningene et parforhold blir utsatt for, alle prioriteringer må vurderes på nytt, man må ofre enormt mye av det man brukte å gjøre både sammen og alene, og slikt tar tid å venne seg til, og savnet etter det som var kan nok føles sterkere periodevis, når hverdagen er som tyngst.

Men det slår meg litt, etter å ha lest denne tråden, at de fleste besteforeldrene som er uinteresserte er de på barnets farside. Tro hvorfor tendensen er slik?