[safran]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Denne tråden får meg til å tenke noe jeg ofte grubler på - det sies jo ofte at om man blir veldig sint når andre karakteriserer en, så er det fordi den personen traff et ømt punkt; altså, om noen kaller deg snerpete, og du klikker, så betyr det at det er sannhet i snerpebeskyldningen.

Det synes jeg ikke det er noe utomatikk i - klart det kan være sånn, men jeg synes like gjerne at sinnet kan skyldes at beskyldningen overhodet ikke stemmer.

Om noen hadde fortalt meg at de opplever meg som en smålig person med tilbøyelighet til å være misunnelig på andre, så synes jeg det hadde vært veldig ille selv om jeg ikke kjenner at det er noen spore av sannhet i det, men om noen hadde beskyldt meg for å være for lite flink til å holde huset i orden, noe som jeg vet er sant, men ikke nødvendigvis er veldig stolt over, så ville jeg ikke reagert med sinne.

Jeg har hørt motsatt av deg, faktisk. Et eksempel som ble brukt for å illustrere, var at politiet så på reaksjonen til de som ble arrestert for en kriminell handling. De som var skyldige forholdt seg gjerne rolige, mens de uskyldige laget mer rabalder.