[Lilith]

Min mor oppdro meg og min bror mer eller mindre alene, og fant kjærligheten i USA rett etter at jeg fikk yngstejenta. Vi har alltid vært veldig tett, men etter at hun flyttet til USA har nok forholdet mellom oss kjølnet. Når jeg er i normal modus så synes jeg det er bare rett og riktig, hun har tatt seg av oss i alle år og fortjener å være lykkelig og leve livet sitt. Når jeg derimot er sliten og langt nede, midt i skilsmisse og hussalg og barn som jeg aldri føler jeg har overskudd til, da svir det og jeg blir bitter og tverr og lei meg fordi jeg føler at jeg har mistet mammaen min. At hun ikke passer barna gjør meg i grunnen lite, men at de ikke får tid med henne, bli kjent med henne og skape gode minner sammen med henne, det er forferdelig trist. Jeg vet at hun føler seg revet mellom oss hjemme og nye mannen, så jeg prøver hardt å si at så klart går det bra, vi klarer oss fint og hun må bare kose seg, men når jeg er utslitt og hun spør på feil dag, så klarer jeg ikke annet enn å bare unngå henne. Hva skal jeg si da: Nei, jeg vil at du skal komme hjem. Nå! Hun har alltid pratet høyt og langt og fordømmende om besteforeldre som ikke passer eller bryr seg om barnebarna, og det er et år siden hun har sett sine egne. Men, som sagt, jeg unner henne det av hele mitt hjerte, når jeg bare orker.

Min far har dem 2-3 ganger i året, og evt. om jeg skulle be om det. Jeg har vel i grunnen signalisert at jeg trenger bittelitt mer avlastning, men det har ikke nådd gjennom og det er i grunnen greit nok. De ser ham i hvert fall ofte nok til å ha en god relasjon til ham og det er det viktigste, tross alt.

Besteforeldrene på den andre siden og evt. barnepass derfra tilfaller jo så klart eksen, det eneste jeg skal si om den saken er at de nok kunne ha gjort litt for å bli bedre kjent med barnebarna sine.