Husker dere da det var noe som satt fast i støvsugeren til Stompa? Det var sånn en levende historie, original og med en ulidelig spenning. Det beste var at dette var hentet rett fra virkeligheten. Man kan liksom ikke finne på sånne ting. Jeg ble oppriktig glad da det ordnet seg, og jeg forstår godt at Stompa er lykkelig over at alt gikk bra til slutt, men jeg savner spenninga. Den intense sitringa hver gang jeg logget meg på for å sjekke utviklinga i saken, lykken da jeg så at tråden var oppdatert. Og så kom høydepunktet, forløsningen. Etterfulgt av en følelse av tomhet. Jeg savner det, jeg.