[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Mener du virkelig at en sånn sak har noe på et radioshow å gjøre? Hvis man vil ha fokus på voldtekt så finnes det veldig mange andre måter å gjøre det på

Vel, finnes det egentlig så mange måter? Sånn egentlig?
Man skal bli ganske voksen og sterk før man i det hele tatt tør å fortelle, og gjør man det, hvor skal man gjøre det da? På tomannshånd med en psykolog? Hos politiet? Krisesenter?
Man opplever ofte en krise når man plutselig "oppdager" hva dette har gjort med en. Man kan bli irrasjonell, og man kan faktisk plutselig klappe sammen mange år etterpå.

Hvor er det beste stedet å fortelle?

Jeg mener at om man tør å fortelle i det offentlige rom, har man kommet fryktelig langt. Med seg selv!

Jeg tar ikke standpunkt til om det var riktig av henne å gjøre dette. Det må hun selv bestemme.

Om de berørte føler seg krenket, står de fritt til å anmelde det, slik at det kommer i rettsystemet. Der hadde ikke Marianne Auli kommet langt. Ikke så lang tid etterpå...Kanskje heller ikke dagen etter.

Ja, det ødelegger muligens de innvolvertes liv til en viss grad, men det har det da vitterlig gjort med hennes liv alle disse årene.

Jeg vet ikke....

Jeg ville nok ikke valgt å gjøre det slik, men det kom en dag da jeg også fortalte, og da jeg gjorde det, var det ikke bare i "det stille". Sakene var eldgamle, og to innvolverte døde. Likevel var det viktig for meg å kunne klare å snakke om det, få skyldfølelsen over der den hørte hjemme, sette ting på plass. Ja, noen ble fryktelig såret. Over meg!

Det de kanskje egentlig burde bli såret over, var at de trodde de kjente noen de absolutt likevel ikke gjorde? At de var blitt holdt for narr i flere år angående den/de personen/personene som faktisk var i stand til å utføre det jeg var blitt utsatt for?