[Polyanna]

Vi valgte, nesten til min egen overraskelse, kirkelig dåp selv om vi ikke er kristne. Jeg er ikke engang medlem av statskirken.

Vi gikk mange runder på det, og endte faktisk med å gjøre det mest av hensyn til den øvrige familien. De er jo glade i barna de også, og mange har et veldig sterkt forhold til dåp, og ville blitt regelrett ulykkelige om vi ikke døpte. Mens det for meg er hipp som happ hvor vi feirer barnet. Det er uansett ikke til SKADE, mener jeg. Jeg hadde IKKE gjort det om det var bare konvensjoner familien forfektet, altså. Men det er oppriktige religiøse følelser som jeg respekterer.

Begge ganger har jeg pratet lenge med presten på forhånd, og vært klar på hvor jeg står. På den måten har jeg ikke følt meg som noen hykler når jeg stod der på dåpsdagen.


(Jeg vil forresten understreke at vi overhodet ikke opplevde press fra familien om dette. Tvert imot ble de overrasket, tror jeg. Tante ringte nesten gråtkvalt av glede og sa "jeg ville ALDRI sagt noe om dere hadde valgt det bort, men nå ville jeg bare ringe og si at jeg ble så glad for at dere vil døpe ham!")