[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Altså, presiserer igjen: Sørger man sånn at man ikke kan jobbe, så er "depressiv reaksjon" en helt adekvat og grei diagnose å bruke, og det er riktig å sykemelde.

Fri pga lang reisevei, for å ordne det praktiske, for å håndtere gamle Mor som må på sykehjem nå som Gamle Far er død - det er Livet(TM) og må gjøres på fritiden.

Jeg sier IKKE at bare de med buffer skal få sykemelding om de sørger sånn at de ikke kan jobbe. Jeg sier at de andre trøblete, tidkrevende, vanskelige tingene, det må man gjøre på fritiden eller bruke feriedager på. Så blir det rett og slett en jævlig krevende periode. Men det er, igjen, Livet. Det ER jævlig krevende av og til.

Jeg er ikke enig i at sorg som gjør at man ikke kan jobbe nødvendigvis er det samme som en depressiv reaksjon. Men jeg er enig i at det kan være riktig å sykmelde i slike situasjoner, det er det imidlertid ikke i følge retningslinjene selv om det står at man skal bruke skjønn. Det blir jo litt som med beinbrudd, hvis jobben din består av å løpe opp og ned en bakke flere ganger i timen, kan man nødvendigvis ikke jobbe. Men på kontor kan man sannsynligvis det. På samme måte kan man greie å fungere suboptimalt med en sorgreaksjon i mange jobber, mens det andre steder er helt diskvalifiserende å ikke være 100% "på".

Jeg har i hele denne diskusjonen tatt det for gitt at det er sorgreaksjoner som diskuteres og ikke praktiske gjøremål rundt et dødsfall. Det siste burde være en selvfølge at man ikke sykmeldes for, men tar på fritiden. Kanskje med unntak av selve begravelsen hvor det vil være naturlig å få fri i form av velferdspermisjon.