[Robyn]

Vi holder på med omfattende oppussing av 2. etg. her hjemme, noe som har innebært riving av flere vegger som har blitt satt opp igjen på nye steder, smartpanel på alt av vegger (kjøpt umalt selvsagt, så de er malt to strøk også), maling av tak og legging av nytt gulv.

Vi begynner å nærme oss siste innspurt og nervene er tynnslitte og tålmodigheten lik null. (Vi har gjort det aller meste selv, jeg og mannen. På to uker.)

Minste har vært ute mye i dag men har maset omtrent hele dagen om hent ditt, gjør datt, kan jeg få rollerbladsene mine som ligger i skapet bak alt av lister som er lagt pent i gangen osv.

Så når han stikker hodet inn inngangsdøra og roper opp til oss i 2. etg. at vi må komme ned NÅ med en eneste gang var det ingen som løp han i møte.
Jeg spurte flere ganger (litt mer irritert i stemmen for hver gang) hva det var og fikk bare samme svar, du må komme nå. Jeg presiserte flere ganger at jeg gjerne ville vite hvorfor jeg skulle komme og mannen ble til slutt så irritert at han brølte ned at nå er det nok, si hva det er eller slutt å mas.

Jeg begynte imidlertidig å ane ugler i mosen og gikk ned, og der på trappa sto en hyggelig bøssebærer.
Jeg tror neppe hun syns vi fortjener noen foreldrepris for å si det sånn...

Det er virkelig noen sider av en selv man ikke helt vil at alle skal se.