Jeg trasker rundt i / fyller huset mitt med helt vanlige greier - jeg er ikke opptatt av at noe skal være eksklusivt eller at jeg skal ha/kle meg i ting som nesten ingen andre har. Samtidig får jeg akkutt motforestilling når ting blir en "greie" - det være seg en designer dings/møbel som "alle" har eller et klesplagg/sko/veske som man plutselig ser på annenhver person i et miljø. Jeg tror jeg reagerer med barnslig motstand fordi det blir uniformert på en måte som minner meg om tenårene. Jeg husker enda hvordan jeg begynte å puste fritt da jeg la ungdomsskolens uniformering bak meg og begynte på videregående hvor en mer individuell stil var vanlig. Da kledde jeg meg jo i samme stil som mine venner (svarte klær, peacemerker, politiske buttons og palestinaskjerf for min del ), men det var ikke lenger sånn at man bare måtte ha sko i det og det merket eller at man bare måtte ha en eller annen merkejakke. Siden den gang har jeg kledd meg i tråd med gjeldende mote i en blanding med basisplagg tilpasset min kroppsfasong uavhengig av mote (slim-jeans har f.eks vært fullstendig uaktuelt med tanke på min brede bak og tynne legger ). Noen ganger kan inflasjon i et plagg/interiørgreie gjøre at det blir helt umulig for meg å kjøpe det, selv om jeg synes plagget/gjenstanden er fin. Det blir så pregløst at jeg heller gjesper enn utbryter "Å, så fiiin!" - selv om jeg synes det er fint. Hva med deg? Er jeg traumatisert av å ha vært ungdom i det merkehysteriske 80-tallet, eller er dette en reakjon flere kjenner seg igjen i? (Akkurat nå er jeg grinete fordi jeg egentlig ønsker meg noe som det er helt uaktuelt for meg å kjøpe pga. forklaringen overfor. )
