[Inagh]

Skal vi se: av kipe ting - et par dyre, og veldig gode, skinnhansker, som jeg var glad i, og et stk nøkkelknippe, med bilnøkler, husnøkler, nøkkel til min far sin leilighet og til jobben min.

På den hysterisk morsomme siden:

Det finnes/fantes et firma, som jeg sverger ekisterer av å svindle gamle damer. Gubben sin farmor var en av disse. Blant annet investerte hun en pen slump penger i tallerkener, dekorert med dyremotiv. Disse tallerknene kom selvsagt til å stige i verdi, ettertraktede samleobjekt som de var, så de skulle fordeles mellom de tre barna etter hennes bortgang. Gamla håpet det ikke ville føre til sjalusi og krangel.

Nuvel. Dette var en snill gammel dame, så hun investerte også i arv til sine barnebarn. Av samme firma kjøpte hun en dyr, eksklusiv, høyst ettertraktet porselensfigur av et skogsdyr, til hvert av sine barnebarn.

De andre barnebarna fikk sitt porselensdyr utlevert ganske kjapt. Gubben var den gang ungkar og spillemann, så bestemor stolte slett ikke på at han ville forvalte sin arv med omhu, så hun voktet den vesle hjorten med stor møye, til dagen kom, da hun fnt min kjære verdig.

Den dagen kom, da han var godt gift med meg, og vi hadde kjøpt oss rekkehus. Nå var han voksen, nå kunne hjorten flytte hjem til sin eier, stå der, og bare la verdien øke, ettersom årene gikk. Min kjære fikk, ved et besøk hos farmor, høytidelig overrakt porselenshjorten, med en tale om at dette var en del av hans arv, og at han måtte vokte den nøye.

Min kjære holdt ansiktet i alvorlige former, takket pent i mot, og hjorten fikk bli med hjem til rekkehuset. Vi parkerte i garasjen, låste bil og gikk hjem.

Neste morgen skulle vi så på jobb. Min kjære rygget bilen ut av garasjen, jeg satte meg inn, og så kjørte vi, pent og rolig, ut på veien. Min kjære satte farten opp, og da hørte vi en mersnodig lyd... Akkurat som om noe falt i bakken bak oss og ble knust...

Å POKKER - BESTEMORHJORTEN! Den ble visst glemt igjen på biltaket, den, i går, da min kjære gikk ut og låste døra til bilen...

Vi stoppet. Vi gikk ut. Og der, på asfalten, lå de sørgelige restene av min kjæres arv. Hjorten hadde ikke overlevd såre 24 timer i vår varetekt. Vi lo så vi holdt på å pisse i buksa.

Stakkar bestemor, hun fikk aldri, noensinne vite hvor skjødesløse vi var med hennes dyrebare arv.