[kie]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Å la være å kjøpe ov-mye dyre ting til barna gjør man ikke (bare, ihvertfall) i solidaritet med sine barns mindre bemidlede venner og for å opprettholde et godt sosialt miljø i klassen - selv om jeg syns det er i høyeste grad viktig og relevant - men også for å gi ungene riktige forventninger om hvilket forbruksmønster de kan opprettholde når de skal forsørge seg selv. Da sparer man både seg selv,barn og barnebarn for mye.

Nå kjenner jeg voksne folk med gode lønninger som stadig bommer foreldrene for penger, forskudd på arv m.m. Jeg vet at ingen av de det gjelder fikk særlig mye "økonomisk motstand" i oppveksten av sine foreldre. De manglet aldri noe og fikk før de rakk å savne noe ( å spare til noe gjorde de vel nær aldri). Det har de aldri greid å komme ut av. Trist ( eller patetisk, you choose).

Dette (uthevet) synes jeg er veldig viktig. Jeg ser jo at det er en viss forskjell mellom bl.a. min fjortis og en del jevnaldrende i området her. Min fjortis jobber og enkelte ting må hun betale for selv (evt. mellomlegget mellom rimelige ting av grei kvalitet og mer fancy merker) mens de hun sammenligner seg med får det uten problemer. Hun driver med en fritidsaktivitet som koster litt og etter hva jeg har skjønt er hun en av de få som faktisk vet hva dette koster. Hva utstyret koster, hvor man får tak i brukt osv. Jeg har selv gjort noen tabber med penger da jeg var ungdom/ung voksen og er veldig glad for den pengekompetansen jeg ser hos fjortisen. Jeg tror at vi ved å være litt "kjipe" nå sparer henne for enormt mye trøbbel a la Luksusfellen senere.

Jeg synes også at Fnatten har veldig gode poeng om dette med valgene man har. Før, da vi ikke hadde noe valg, opplevdes det å ha et lavere forbruk helt annerledes enn nå som vi tross alt har valgmuligheter.