[Strå]

Jeg vet ikke helt om jeg har rett til å svare på dette, ikke er jeg oppdratt religiøst og ikke er jeg fra et ateistisk hjem. Begge foreldre i statskirken, ingen av dem hadde noe særlig til gudstro. I noen år av tenårende hadde jeg nok et behov for noe åndelig og leste om mange ulike trossamfunn og religioner. En tid var jeg nær ved å bli buddistisk og en annen tid nær ved å bli kapret av Forende Familie eller noe sånt.

Nå i voksen alder er jeg erklært ateist. Problemet mitt er at jeg stadig søker etter noe åndelig, eller jeg gjør egentlig ikke det, men duverden hvor fort jeg blir høytidsstemt når jeg er i nærheten av noen som helst form for religiøs sermoni, inklusive begravelser!

Så konkusjonen er vel at jeg på sett og vis savner noe, men ikke så mye at jeg har tenkt å tro på en skapende gud e.l. Jeg tror (haha) at det å gjøre noe i fellesskap med andre rett og slett virker sterkt på meg. Samme høytidsfølelsen får jeg nå i adventa (jadda) når vi har våre tyve sider høytlesning fra Hogfather hver kveld.