[007]

Opprinnelig lagt inn av kokosbolle, her.

[Natalie, a secretary, is greeting the Prime Minister]
Natalie: Hello, David. I mean "sir". Shit, I can't believe I've just said that. And now I've gone and said "shit" - twice. I'm so sorry, sir.
Prime Minister: It's fine, it's fine. You could've said "fuck," and then we'd have been in real trouble.
Natalie: Thank you, sir. I did have an awful premonition that I was gonna fuck up on the first day. Oh, piss it!

Jeg elsker Love actually, jeg liker den bedre og bedre for hver gang jeg ser den. Som andre også nevner måtte jeg se den noen ganger før jeg falt, men da falt jeg veldig, veldig.

Jeg liker aller best at filmen er en blanding av humor og sårhet, død og kjærlighet. Og at alt er satt sammen på en fantastisk måte, der hver og en har sin egen historie å fortelle.
Jeg fniser vilt over de "engasjerte" pornosuespillerene, jeg gremmes over Harry, som går i den klassiske sjarmert-av-ung-kollega/sekretær-fellen og Both Sides now-scenen er så vond, fin, sår og bitter - alt på en gang. Kombinasjonen av teksten i sangen og handlingen i filmen forsterker scenen og jeg gråter alltid litt for både Karen og Harry.

Sitat:

Moons and junes and ferris wheels, the dizzy dancing way you feel
As every fairy tale comes real; i've looked at love that way.
But now it's just another show. you leave 'em laughing when you go
And if you care, don't let them know, don't give yourself away.

I've looked at love from both sides now,
From give and take, and still somehow
It's love's illusions i recall.
I really don't know love at all.