[Anuk]

Jeg tipper det har med mennesketype og gjøre, og ikke minst hva man er vokst opp med. Hvordan man angriper problemer er nok helt sikkert en tillært greie.

Jeg er vokst opp med en mor som er superpositiv. Alle problem var vare "pytt dette går så bra". I oppveksten irriterte jeg meg over at dette og opplevde det som lettvindt, det var på en måte som å feie problemer under teppet. Fortsatt synes jeg det kan være greit å ta en runde å se på problemet, få lov å kjenne litt på at det og se på omfanget, før man går rett på problemløsningen. Uten at det betyr at man skal sette seg med hendene i fanget og gi opp. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg har lært meg den positive innstillingen til problemer. Det er en god ballast i livet.

Ofte tror jeg det har litt med "retorikk" å gjøre også. Noen er bare flink til å klage og sutre høylytt. Det betyr ikke nødvendigvis at de har gitt opp.