[Harriet Vane]

Mange synes det er problematisk med parallellitet, og sliter med å definere seg i fht flere roller og følelser på en gang. jeg mener man godt kan være både "offer" (for en hendelse eller omstendighet) uten at man er ynkelig og svak på alle livets arenaer. Om man erkjenner overgrep eller voldtekt, erkjenner man at integriteten er blitt truet, man er blitt krenket og noen har forbrutt seg mot en.

Å bli utsatt for overgrep *kan* være totalt lammende for noen, og ødelegge for funksjonen på alle livsarenaer, mens for andre kan det ha liten eller ingen påvirkning på annet enn det området krenkelsen gjelder. Og kanskje ikke der en gang. Det er heller ikke å stikke under en stol at enkelte klart er mer sårbare og andre mer robuste enn andre.

Forskjellen ligger ikke bare i hvordan man føler omkring seg selv og overgrepet, men også hvilke behov man har for å etterrasjonalisere, "make sense in madness", eller hvordan man forholder seg til balansegangen sterk/svak. Og noen liker offerrollen og oppmerksomheten den gir, og den blir en stor del av deres posttraumatiske identitet.

Jeg sier ikke at du ikke føler det du føler, Sitron. Jeg ser hva du skriver. Men jeg vil samtidig gjøre deg oppmerksom på at man kan rote det til for seg, dersom man normaliserer overgrep. Det er ikke uten grunn at svært mange som er blitt utsatt for overgrep blir fysisk svært syke i voksen alder. De blir syke av å ha rasjonalisert og normalisert. Så det kan ha en høy pris å ikke kjenne på at man var et offer i en bestemt situasjon. Det trenger ikke å gjøre folk til ynkelige ofre i alle situasjoner, og det er vel det enkelte overgrepsofre er redd for.