[m^2]

En ting jeg kom til å tenke på, som egentlig er litt snedig.
I sin tid har jeg trent mye med hund, og jeg har trent mye med/på samme sted som/hatt som trenere skikkelig dyktige folk - norgesmestre, europamestre i lydighet, agility, bruks/spor, slikt.
Jeg stusset i begynnelsen veldig på hvor rigide de var med hundene sine ift å gå løs, kontakt med andre hunder, kose med folk og sånt.
Trening var trening, og da var det null slingrer. Bur i bilen ble brukt hyppig i pauser.

Gikk man tur der det var folk, gikk hunden i bånd ved foten, punktum. Til nød fri ved fot. Hilse på andre hunder og folk var da niks. For oss litt mer nybegynnerne var det jo utfordrende nok å gå ved fot med andre folk og hunder rundt, for de mer erfarne var dette en helt vanlig gåtur.

Dette høres jo veldig rigid ut. Greia er det at dette er at i tillegg til den nærmere daglige treningen fant man seg en times tid eller mer per dag til aktiv trening av hunden. Sykkeltur, svømming, skitur, tur i skogen løs. Det var fritid for både eier og hund, og da fikk hundene løpe fritt sammen og slikt. Men poenget var at det ble lagt til bortimot helt folketomme eller dertil egnede områder.

Jeg har tenkt litt på at det er her det er forskjell. Vi tenker ikke over de som har skikkelig lydige hunder, for enten går de så pent at vi nærmest ikke merker dem engang, eller de er andre steder når de slipper hundene sine - som også kan gå bananas når de får løpe fritt. Det er ikke _de_ hundene som løper løst og virrer rundt Sognsvann uten synlig eier i nærheten.
Mens hobbyhundeeierne - må liksom gjøre alt på en gang. Gi hunden nok mosjon, prøve å få den til å gå pent samtidig som man liksom skal gi den slækk nok til å få løpt fra seg. La den hilse på andre hunder og få oia fra seg litt der, samtidig som den skal være lydig nok til å komme når man roper og ikke dra på et eller annet friertokt med en tøff schæfer. Finne tida til å både dressere hunden og gi den nok mentale utfordringer, samtidig som den skal få løpe fra seg, snuse og leke. Ofte strekker ikke tida til, og jeg tror det er da problemene oppstår når folk f.eks slipper hundene for at de skal "trene seg selv og løpe fra seg", og ikke vet om andre steder enn de vanlige utfartsårene, eller rett og slett ikke har nok kustus på hundene til at de egentlig kan slippes løs der det er folk/fe.

Jeg merket selv enormt stor forskjell på da jeg trente endel med hund, hvor lett det var å ha hunden med ute blant folk uten at det gjorde noe. Den fikk "nok" slik kontakt og nok trening på fritiden at det for den var helt greit å gå pent og bare det. Jeg behøvde ikke å tenke på at den var med, jeg kjent den mot kneet hele tiden. Jeg var også heldig - jeg har hatt vanngale flat coated retrievere. Skulle jeg slite den ut var det bare å dra til et sted med vann og peke utover. Da holdt den på en times tid i vannet med svømming og dykking og greier og underholdt seg selv, så var det bare å reise hjem igjen med lykkelig og utslitt (og klissvåt) hund etterpå

(jeg savner så sinnsykt å ha hund, det er derfor jeg babler slik i vei)

***noe helt annet og veldig nyttig som hundeeier :
Vi hadde også mye sosial trening, da trente vi lydighet ute blant folk, i gruppe. Vi trente på å gå pent ved fot, på gå forbi folk med pølsesnabb i hånda og forholde seg til løse hunder og sånt, noen frivillighet en unge i en barnevogn vi måtte forholde oss til, passere andre hunder svært nære uten å snuse borti dem, gå inn og ut av dører og opp og ned trapper og krysse gater hvor hunden smalt i sitt mens man stod og ventet på lyset, forholde seg til folk som plutselig beinfløy forbi, ungdom på skatebord og slikt. Utrolig nyttig!