[Inagh]

[/quote]

Dette har jeg gjort en gang. Jeg bodde i en sokkelleilighet i Oslo for noen år siden. Lite visste jeg at i bergveggen bak huset, var det en koloni skjeldne edderkopper, som er på størrelse tarantella. (Hun som eide huset hadde trodd ungene skulle skremme henne med en lekeedderkopp første gang hun så en av dem - den satt på speilet på badet en morgen hun kom inn dit. Pøh, hun ble da ikke redd for en gummiedderkopp, så hun føyset den vekk. Da begynte edderkoppen å vandre, da ble hun redd. Nuvel, de trodde det var noe utenlandske greier, den var diger, og så kontaktet de en edderkoppekspert. Han kom, så dyret, fant kolonien og begynte omtrent å gråte av glede, og vips, var kolonien "fredet." Dere må ikke finne på å fjerne dem, de er helt ufarlige!)

Nuvel. En morgen satt jeg og spiste frokost, der i sokkelleiligheten min. Jeg kikket ned på gulvet, det var en svart flekk i synsranden ved foten min. Og der satt altså et av disse beistene. Jeg brølte! Jeg hoppet ca en meter rett opp i været, røsket til meg veska mi og forsvant ut av huset så fort beina kunne bære meg. Jeg dro så til skolen, og tilbrakte så mye av dagen som overhodet mulig der.

Akk, skolen stengte. Jeg turte ikke dra hjem, så jeg dro til ei venninne. Rundt midnatt var hun trøtt og ville legge seg (usympatisk, hva! ) så da måtte jeg kvinne meg opp til å reise hjem.

Jeg fant ut at aldri i verden om jeg kom til å få sove om jeg ikke fikk lokalisert uhyret. Jeg låste opp døra, snek meg inn som en forbryter, helt sikker på at nå kom jeg til å bli overfalt og spist, eller det som verre er, hvert øyeblikk.

Jeg listet meg inn, hadde hjertet i halsen og pulsen dundret i ørene mine. Hvor var beistet?

Det pokkers beistet var nøyaktig der jeg hadde forlatt det i panikk på morgenkvisten. Det hadde vært dødt som ei sild hele dagen.

Men stoler man på døde monstre? Nei, for tenk, det gjør man ikke. Ergo, man kan ikke støvsuge opp et slikt vesen, for tenk om det begynner leve igjen i støvsugeren...

Så da hentet jeg den største og tyngste boka jeg eide. Jeg klatret opp på bordet, og slapp boka i all sin tyngde på edderkoppen. Deretter hentet jeg støvsugeren, satte på det lengste røret som var å oppdrive, kløyv opp på bordet igken, sånn for sikkerhets skyld - man kan aldri helt vite hvor seigliva slike jækler er - og så vippet jeg vekk boka, med støvsugermunnstykket, og vips, var edderkoppen spist opp av min venn, støvsugeren.

Jeg vurderte å ta ut posen og kaste den i søplekassa til naboen, sånn helt for sikkerhets skyld, men da var jeg allerede såpass flau over meg sjøl, at jeg fant ut det fikk være måte på til hysteri.

Men dagen etter, da var det finmasket myggnetting, godt festet, foran enhver liten antydning til ventilasjon i leiligheten.

Jeg så takk og lov aldri mer til disse uhyrene.