[Teofelia]

Jeg blir veldig, veldig sjelden misunnelig, rett og slett. Det er bare ikke en veldig fremtredende egnskap hos meg. Det er ikke fordi jeg er spesielt prektig eller noe sånt; det er bare en følelse jeg vanligvis slipper å sloss mot, fordi den er fraværende.

Jeg kan godt stirre beundrende på Polyannas fabelaktige figur og tenke "Sånn hadde det vært fantastisk å se ut", men så kommer jeg jo umiddelbart på hvilken innsats Polyanna gjør i form av trening for å ha en sånn figur, og da er jeg mer enn happy med å bare beundre henne og være strålende fornøyd med det.

Det er ikke det samme som at jeg ikke kan ha skikkelig dårlige dager, der jeg føler meg fæl, har bad hair day, depper over kjolen som strammer mye mer over magen enn den vitterlig gjorde sist jeg brukte den, men det er altså ikke synet av andre mennesker som trigger dette: det er utelukkende i mitt eget hode. I alle fall kommer jeg ikke på at jeg pleier å la meg trigge slik av andre mennesker. Jeg skal absolutt ikke hevde at det ikke har forekommet.

Og den store forskjellen på nå og for en del år tilbake, er at misfornøydheten kommer som enkeltstårende dager. Jeg kan godt ha en dårlig dag der jeg er ikke liker håret mitt eller synes magen min er for stor, men jeg går ikke lenger rundt og er misfornøyd med magen, hvis det er mulig å skjønne forskjellen på de to.

Jeg har et triks, som jeg synes virker ganske bra. Jeg innså for noen år siden at hver gang jeg så bilder av meg selv fra ti år tilbake i tid, så syntes jeg at jeg så aldeles smashing ut på den tiden. "Hvorfor innså jeg ikke at jeg var slank da jeg var russ?", "Hvorfor så du ikke selv hvor pen du var da du var 25?" osv. Så nå har jeg bestemt meg for å se meg selv, slik jeg vil se meg når jeg er 50. Så jeg ser rynkefritt ansikt (i forhold til om ti år), høye bryster (i forhold til om ti år) og en fin figur (i forhold til om ti år). Kort sagt jeg nyter å være 40 år, mens jeg fortsatt er 40 år, i stedet for å vente til jeg blir 50 med å nyte meg selv som 40-åring.