[Skilpadda]

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interessant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

Februar:

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det.)

8. Homeland (Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.

9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.

Mars:

10. Mad Men (sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!

11. Archer (sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.

12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?

April:

13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. )

14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.

15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.

Mai:

16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden.

Juni:

17. Mad Men (sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.

18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.

19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)

20. Prometheus. Nei, nei, nei. OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.

Juli:

21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.

22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.

August:

23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.

24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.

25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". )

26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.

September:

27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.

28. Breaking Bad (første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.

29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman.

30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?

Oktober:

31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.

32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.

33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.

November:

34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv år gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sånn styrke og utstråling i en helt ny skuespiller - for ikke å snakke om hos noen som er så ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde å finne et norsk ord som dekker det engelske "fierce", som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett på naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett på lang avstand, men både det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder på at det ikke er stort mer nåde eller varme å hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstår, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste å lære henne at hun må være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstråling møter hun alt både naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg å tro på at hun, til tross for alt, kommer til å greie å håndtere livet sitt etter som hun vokser til.

35. E.T. - The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 år i år! Jeg var bare tolv da jeg sist så den på kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort på mer avansert vis i dag, men det er vanskelig å se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig åttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig å se hvorfor Drew Barrymore fikk en sånn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas å ha med Poden på denne! Og morsomt å etterpå kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner på denne.

36. Superman. Vi har lenge snakket med og om Poden når det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider så langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker på forhånd) - dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire år nyere E.T., som vi så i går. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsåvidt. Christopher Reeves er så ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi på en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter på å bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.

37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpå (unntatt tidvis når han flørter), som så mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet - å ikke gjøre jobben som må gjøres - er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs å gjøre, og overlater til andre å finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat så mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene både flotte og effektive - kanskje særlig de der man får et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strålende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer å lage ordentlig film, ikke "bare Bond-film", og klarer det nesten også. Og Q er veldig, veldig søt.

38. The Royal Tenenbaums. Åh, så fint det var å se denne igjen! Jeg har jo alltid likt filmene til Wes Anderson, men når vi ser dem om igjen nå, relativt tett sammen, blir det åpenbart for meg at de både er enda bedre og mye mindre like enn jeg gikk rundt og tenkte. Jovisst er det mye beslektet tematikk (og jovisst spiller Owen Wilson stort sett omtrent den samme rollen i alle), men den er presentert på ganske ulik vis, og det er ganske mye utvikling å spore her også. Anderson er jo romantiker, ikke hipster i det hele tatt! Og det han romantiserer, det er familie. Ikke perfekte familier, for dem finner man aldri i filmene hans. Familiene han viser frem er alltid, i større eller mindre grad, dysfunksjonelle. Noen ganger (som i debuten Bottle Rocket) er den egentlige familien så sviktende og fraværende at hovedpersonene må finne en surrogatfamilie (som på sitt vis er like dysfunksjonell, men der personene i det minste er glade i hverandre). Men det er en nøkkelscene, syntes jeg, i Royal Tenenbaums: Et sted mot slutten av filmen innrømmer den barokke og fullstendig upålitelige Royal Tenenbaum at han er en ganske ubrukelig far, og at han skulle ønske at han hadde kunnet tilby mer på dette området. Og Richie, som er den mest tilgivende av de tre ganske deprimerte og bortkomne barna, svarer bare "I know, Pop". Royal er en utilstrekkelig far, men han ønsker i alle fall å være en far, og på et vis, og til syvende og sist, ender det opp med å være nok. Eller ikke "nok", for ting er aldri nok, og man kan ikke løse alle problemene til folk selv om man er glad i dem. Men det å ønske å være far, det å ønske å være familie, det viser seg å være det som skal til for å få den skakkjørte Tenenbaum-familien inn på et litt bedre spor og for å få frem den åpenbare hengivenheten som alltid har vært mellom dem, selv når de kanskje ikke var klar over det selv.

Desember:

39. Moonrise Kingdom. Gjensyn med kanskje årets favoritt, denne gangen sammen med gjestene i Podens 10-årsdag. To av de fire gjestene virket som de koste seg storartet, den tredje spurte gjentatte ganger om både hva som skjedde og hva som kom til å skje (men virket i og for seg som om han koste seg og som om dette var hans vanlige film-modus), og den fjerde snek seg ut etter tyve minutter for å bygge med Lego i stedet. Det var veldig fint å se filmen igjen (og det blir enda tydeligere at alt som skjer etter "arresten" er ren wish fulfillment), og det var morsomt å se den sammen med flere barn også.

40. Homeland (sesong 2). Ja. Hm. Sesong 1 er briljant og holder oppe både spenning og kvalitet til siste sekund. Sesong 2 gjør dessverre ikke det. Den roter til plausibiliteten med såpeoperaaktig drama, den tøyer og brekker sin egen interne logikk, og selv om jeg er blant dem som likte siste episode og syntes det både var en bra slutt på sesongen og en spennende innledning til sesong 3, så kunne den ikke berge sesongen som helhet - ingenting kan det. Men spennende er det jo, om enn etter hvert mer over i 24-territorium. Og det er fremdeles veldig dyktige skuespillere og flere genuint interessante og gripende personer i spill. Anbefales forsåvidt, gitt at man skrur ned forventningene sine litt.

41. Love Actually. Fikk omsider somlet oss til å se denne - jeg vet jammen ikke hvorfor vi ikke har sett den før, for vi liker da romantiske komedier begge to. Da rollelisten begynte å rulle før filmen, spurte mannen "er alle med i denne, eller?" - det var jo ikke langt unna! Måtte innom IMDB etterpå for å sjekke tre stykker som vi visste at vi hadde sett før, men ikke husket hvor. (Den forelskede forloveren spiller hovedrollen i Walking Dead, for dem som ikke var klar over det!) Morsom og sjarmerende film som starter med alltid herlige Bill Nighy og inneholder et stort kobbel andre nydelige skuespillere. Men jeg skulle gjerne sett Laura Linney, med den mentalt syke broren, få en mer oppløftende slutt.

42. Audition. Japansk horrordrama. Yikes! I over en time er dette tilsynelatende en ganske alminnelig dramafilm - kanskje til og med et romantisk drama? - om en sympatisk, middelaldrende enkemann (med en sjarmerende, halvvoksen sønn) som finner ut at det er på tide å se seg om etter en ny kone. Og så blir det, gradvis og plutselig, til noe ganske, ganske annet. Jeg er ikke lettskremt av meg og har ganske sterk mage for ubehagelig film, og så nær å forlate rommet og nekte å se resten av filmen har jeg ikke vært på mange år. Heldigvis gjorde jeg det ikke; regissøren, som har et mesterlig grep om både ubehag og kameravinkler, flyttet fokus og avsluttet scenen omtrent et halvt minutt før jeg hadde kommet til å gjøre det selv. Og å se filmen ferdig, og få satt det hele inn i sammenheng, reduserte faktisk ubehaget temmelig mye. (Men jeg har ingen problemer med å tro IMDb når de påstår at "When the film was screened at the Rotterdam Film Festival 2000 it had a record number of walkouts.")