[Pastill]

Jeg er alenemor og har ikke så mye alenetid, derfor liker jeg å unytte den tiden jeg har. Treffe venner og finne på ting på kveldene som jeg ikke kan ellers.

Men så er det en del venner da som bare sier "vi tar det som det kommer, vi får se.. " osv. Jeg blir litt oppgitt siden dette er mennesker jeg liker og vil treffe, men jeg gidder ikke sette av tid til "kanskje-avtaler". Så når jeg "maser" litt i forveien (gjerne dagen før) om de kan eller ikke, så føler jeg meg som en pest og en plage.

Er dette en vanlig forskjell mellom folk med barn og folk uten, eller er det en mennesketype som bare er sånn?