[Inagh]

Vi giftet oss pokker i vold på ei lita øy langt ute i havet utenfor Frøya. Halvparten av gjestene - les flesteparten av min kjæres familie og alle våre venner - skulle komme med båten fredag kveld. Vel - for å gjøre en lang historie kort, det var bare bestemoren hans som rakk den båten. Resten av gjestene til bryllupet kom med båten dagen etter - og den ankom en time før vielsen.

Det hadde vært strålende sol og sommer hele uka vi var på øya før vi giftet oss - til og med fredagen. Lørdag, da vi skulle gifte oss, høljet det sidelengs. Vi skulle gå til kirken. For å få vann inn til huset, ergo, for å kunne dusje, var vi avhengig av strøm. Lørdag morgen var øya strømløs, og ingen kunne si noe om når strømmen ville komme tilbake. Ergo - ingen strøm, ingen dusj - eh... ikke noe strøm i festlokalet. Skulle noen lage mat til oss, sa du?

Fredag var vi til samtale med presten som skulle vie oss. Vi hadde aldri møtt hverandre før. Mannen var ung, skitnervøs, for det var hans aller første vielse - han var dødssjenert, og turte knapt åpne munnen, så det var min kjære og jeg som måtte føre den heller haltende samtalen. Presten var overlykkelig når vi sa "ja takk" til kaffe, opptil fler ganger, for da kunne han sprette opp og forlate kontoret sitt for å hente drikke til oss. Min kjære og jeg satt litt beflippet tilbake og tenkte "dette blir rein og skjær katastrofe!"

Orgelet i kirka var ødelagt, gitt... Wooops.

Nuvel.

Vielsesdagen kom. Gjestene rakk fram med båten, som ankom en time før vielsen. De kom seg til gården hvor de skulle bo, og de rakk å skifte klær og komme seg til kirken, uten å bli altfor søkkvåte. (Det er ikke bilvei på øya, så alle måtte gå.)

Strømmen, som hadde vært borte kom tilbake akkurat idet datteren til min bror på dramatisk vis slo ut med armene og messet høyt: "La det bli lys!" Ping - der kom lyset, i det ordene var uttrykt. Det var ikke bare jeg som skvatt, for å si det slik.

Nuvel - med strøm på plass, fikk brura dusjet, og maten til festmiddagen kunne forberedes.

Det regnet og det regnet. Jeg kledde på meg brudekjolen, jeg gikk ned trappa, hvor min far sto og ventet for å gå med meg til kirken. I det vi går ut på tunet, bryter sola gjennom, og vi går til kirken i strålende solskinn. Sola holdt seg gjennom hele vielsen, den holdt seg mens vi sto på kirketrappa og det ble tatt bilder. Sola skinte over prosisjonen vi gikk - med spillemenn foran - fra kirken og ned til brygga, hvor festen ble holdt. Sola strålte mens alle gjestene var utendørs på den samme brygga, fram til vi satt til bords for å spise middag. Da kom det nok et skybrudd, som varte resten av kvelden og ut natta. Så ille hølja det, at min fetter, som hadde bygd et gedigent bål som skulle tennes utpå natta, måtte helle på flere liter diesel, for i det heletatt å få fyr på det. Det plasket faktisk til min kjære og jeg gikk hjem til gården hvor vi bodde en gang sånn i femtiden på morgenkvisten. Da gikk vi hjem i vått gress, ja - men morgensola strålte på himmelen igjen.

Orgelet virket ikke, det var sant og visst. Men organisten viste seg å være en kløpper på trekkspill, så vi gikk både opp midtgang og ned midtgang til brusende brudemarsj, det var fantastisk flott. Organisten/trekkspilleren spilte også, som en overraskelse til oss, en irsk melodi - min kjære og jeg traff hverandre i det irske miljøet i Oslo.

Og vielsen - med den sjenerte presten, som aldri hadde giftet bort noen i sitt liv før? Når den mannen fikk på prestekappa, var han som forvandlet. Han strålte! Og den talen han holdt for oss - man skulle tro han hadde kjent oss i flere år, slik han pratet. Og rørende overraskelser hadde han fikset til oss, til og med. Det var helt magisk!

Så Murphy kunne vært vrang mot oss denne dagen - men nei, den lørdagen hadde han visst bestemt seg for å se en annen vei.