[Dronningen]

Er en av dem som ikke kjenner seg igjen. Mamma er ingen typisk skravledame, og siden vi bor langt unna og ikke prater hver dag, så er ofte samtalene litt oppdateringer, eller bare ' hei, hvordan går det'- type-prat. Bare fordi man tenkte på hverandre. Jobb går det også i en del, eller jeg vil fortelle om noe. Den barnslige 'dette må jeg si til mamma' dukker opp i ulike settinger.

Jeg håper ungene vil finne dette like natulig som meg når den tid kommer, men det er rart å se for seg at de kan bosette seg kanskje like langt unna som jeg selv har gjort.