[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Folk gjør nå så mye merkelig, og det er mange ting som er langt mer skadelig enn å amme lenge. Men jeg tror ikke man gjør barnet noen tjeneste ved å gi pupp til skolealder, ikke har det ernæringsmessig betydning og det er sosialt stigmatiserende.

Jeg er en stor fan av amming som sådan og derfor veldig kritisk til ny permisjonsordning der mor er altfor kjapt tilbake i jobb etter min mening. Jeg er helt på linje med den intervjuede ammehjelperen, spesielt i fht å høre sult-skrik i offentlig rom og se freneteisk ruggende foreldre, som burde ha tatt opp babyen og gitt mat. (Og hvorfor skal man på død og liv fylle den sosiale kalenderen så mye med kafé og kino mens man er i den korte permisjonen, før man skal tilbake i jobb som om ingenting har hendt?, men det er en annen diskusjon.)

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

Men det trenger jo ikke å være en motsetning mellom det å amme et stort barn og det at barnet ikke får bli selvstendig og stor. Min nesten 3åring som ble ammet, sov i egen seng, han hjalp til og var mer selvstendig enn broren hans(som jeg sluttet å amme i 8-9 mndsalderen) var på samme alder. For han var nok puppen mer kos, det å roe ned og slappe av når han var sliten og trøtt. Jeg prøvde på ingen måte å få babytiden til å vare lengre, jeg syns det er fint når ungene blir større og klarer mer og mer selv.