[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette berører noe av kjernen av økonomi mhp offentlige ansatte. Lojaliteten overfor tredjepart er større enn lojaliteten overfor arbeidsgiver. Det gir en litt merkelig dynamikk som utnyttes av arbeidsgiversiden; de kan regne med at de ansatte alltid vil strekke seg og om nødvendig dekke gapet mellom tilbud og etterspørsel selv fordi de har et så nært forhold til tredjepart. Mens arbeidsgiver ikke har nærkontakt med tredjepart i samme grad og kan vedta nedskjæringer og si at det ikke går utover tredjepart og få rett gang på gang. Det er ikke lett å slutte å kompensere når det er mennesker det går utover.

Dette trur eg er veldig godt sagt.

Eg jobber med tenåringer, og kjenner at det er hos dei lojaliteten ligg. Eg er glad eg ikkje er tatt ut i streik, fordi det ville gått ut over einskildpersonar eg bryr meg om, som kunne risikert å ikkje fått standpunktkarakterar. Og det å jobbe med einskildpersonar eg bryr meg om er ein del av jobben eg liker, meir enn pengar. Eg har så eg klarer meg. Likevel, til tross for at eg liker jobben min, skulle eg ønske det blei verdsett, både i form av lønn, respekt for fritid og arbeidsoppgåver som passer til estimert tidsbruk. Det at desse faktorene mangler, er med på å skape frustrasjon, irritasjon og slitenheit, i ein ellers veldig fin jobb.