[Guava]

De fleste religioner i verden er praktiserende. At en religion handler om noe inni hodet- personlig tro og personlige meninger som i tillegg gjerne er litt tabubelagt og intimt er ganske nord-europeisk og kanskje mer norsk enn noe annet.

Vi har en bakgrunn med protestantisme, luthersk toregimentslære og pietistisk inderlighet her til lands og det har i årevis lagt listen for hvordan nordmenn definerer religion.
Dette stemmer dårlig om man ser ut i verden.

Religion ute i den store verden kjennetegnes minst like mye av praksis og riter som av tro og hvem/hva man tror på.
En jøde kan være praktiserende, men samtidig ha store problemer med å tro på trosinnholdet.
En taoist kan tilbe ved et bilde uten å ha den ringeste idé hva personen på bildet heter, hva religionen står for.
Jødedommen har mange praktiske sider ved seg og mye av det praktiske foregår i en familie. Å ikke omskjære guttebarn vil medføre at man ikke kan praktisere i fellesskap, noe som er svært viktig.

Å forholde seg til at religion i stor grad er praksis er noe nordmenn må begynne å ta til seg. Vi lever ikke i en protestantisk boble hvor tro er noe intimt som man tenker inni seg.