[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er jo akkurat det som er så innmari vanskelig. Hvor mye skal man som forelder orke og organisere når det finnes et greit tilbud like i nærheten?

Det er jo et verre problem når man faktisk ikke har et bedre tilbud i nærheten, men må søke unger over på Steinerskolen e.l my lenger unna som ikke er i nærområdet, som de fleste foretrekker pga sosialisering og miljø. Der ditt barn møtes av skolekompisen på pulten ved siden av at man ikke liker hvite folk. Der foreldrene ler når det blir tatt opp av lærer. Der foreldre ikke møter opp på dugnader, foreldremøter, fotballkamper, kormøter men gjerne har med barna på aktivitetene. Der man inviterer i bursdager, sier ifra gjentatte ganger om møter og oppfordrer til deltagelse og inviterer gjentatte ganger til mamma-pappagrupper, foreldrefester etc. Der man prøver å hilse og slå av en prat, men møtes med taushet. Der man er prinsipielt imot barnehager så ungene møter opp i 1 klasse uten norskkunnskaper. Dette er konsekvent ikke etniske norske og gjerne 2 og 3 generasjon innvandrere.
For de som har bodd i et område med familie i flere generasjoner, så føles det litt som nærmiljøet raseres rett og slett og veldig mange etnisk norske flytter ut. Dette er min søsters hverdag og jeg vet at dersom hun ikke hadde overtatt huset etter bestefar og bor på familietomt med familie rundt seg så hadde hun flyttet for lengst. Men det er ikke bare å gjøre det når man er knyttet til et sted. Men det er kllart man ønsker at det skulle vært tilnærmet likt som når man selv vokste opp på samme sted. Det hadde ikke vært et problem dersom intergrasjon hadde fungert bedre, men det må være et ønske begge veier.